Da Berlinmuren falt i november 1989, markerte det slutten for Den tyske demokratiske republikk (DDR) og for kommunismen som politisk og ideologisk kraft. I temmelig nøyaktig 40 år ble 17 millioner tyskere holdt i et jerngrep av et paranoid regime fundert på frykt og streng overvåkning av befolkningen. I det meste av tiden etter at muren ble reist i 1961, ble landet styrt av de to Erich'er: Stats— og partisjef Erich Honecker og den sterke mann i det hemmelige politiet, Stasi, Erich Mielke. I boka «Stasiland» av forfatteren Anna Funder, får vi et innblikk i hvordan Stasi-apparatet virket. Stasi kunne arrestere, fengsle og avhøre hvem de ville. All post ble overvåket og om nødvendig åpnet, og telefoner ble systematisk avlyttet. Stasi var selve bærebjelken i statsapparatet, som så alt, hørte alt og registrerte hver minste bevegelse i det østtyske samfunn.I et land med 17 millioner innbyggere, hadde Stasi på det meste ikke mindre enn 97.000 ansatte, foruten over 170.000 informanter. Forfatteren foretar i den sammenheng en interessant sammenligning mellom DDR og tidligere diktaturer: I Hitlers Tredje rike var det omtrent én gestapoagent per 2000 innbyggere, mens det i Sovjetunionen under Stalin var én KGB-agent per 5800 personer. Til sammenligning var det én Stasi-ansatt eller informant per 63 personer i DDR. For virkelig å understreke regimets totalitære og paranoide natur, viser Anna Funder til at hvis vi tar med deltidsinformanter i regnestykket, var forholdet informanter/innbyggere i DDR 1:6,5. Regimet var med andre ord det forfatteren kaller «den perfekte overvåkningsstat». Stasi-sjef Mielke «fant fiender alle steder hvor han fant opposisjon, og jo flere fiender han fant, desto større stab og desto flere informanter engasjerte han til å undertrykke dem» (s.73).«Stasiland» er imidlertid ikke først og fremst en analyse av hvordan det østtyske samfunnet var organisert. Denne prisbelønte boken handler i første rekke om menneskeskjebner, beskrevet av personer som levde under regimet. Gjennom en rekke intervjuer av folk som fikk sitt liv berørt av Stasi-apparatet, oppsøker forfatteren de mørke sidene av DDRs historie. Det berettes tragiske og hjerteskjærende historier om personer som fikk livet ødelagt av regimet, men inneholder også intervjuer av personer innenfor maktapparatet som av naturlige grunner var - og er - mer positivt innstilt til det østtyske samfunnet.Miriam Webers historie tilhører førstnevnte kategori. Hun begikk den etter myndighetenes syn uhyrlige forbrytelse å trykke opp noen løpesedler som kritiserte regimet. Miriam var da 16 år. Da hun ble oppdaget, ble hun først plassert i enecelle i en måned og nektet kontakt med sine foreldre eller advokat. Senere ble hun dømt til fengsel i ett og et halvt år. Vel ute igjen var hun brennmerket for livet: Stasi sørget for at hun ikke fikk studere, og noen jobb kom aldri på tale. Miriams historie er virkelig sterk lesning - det samme kan sies om historiene til Sigrid Paul og Klaus Renft. Frau Paul opplevde, som hun selv sier det, at «muren gikk rett gjennom hjertet mitt». Våren 1961 fikk hun et barn som legene raskt konstanterte var alvorlig sykt. Men takket være medisiner fra Westland Hospital i Vest-Berlin ble sykdommen holdt i sjakk. Da muren ble reist i august samme år, ble hun imidlertid nektet å hente medisiner til sitt syke barn. Noen samvittighetsfulle leger på sykehuset i Øst-Berlin fikk riktignok smuglet barnet over til Westland Hospital, og reddet på den måten guttens liv. Men mor og barn var nå skilt av muren. I desperasjon forsøkte hun derfor å flykte til Vest-Berlin sammen med sin mann. De ble imidlertid oppdaget, og Frau Paul ble idømt fire års tvangsarbeid fordi hun ville være sammen med sitt syke barn, og fikk ikke se sin sønn før han var over fem år gammel.Sigrid Pauls historie er tragisk og rystende lesning. Klaus Renfts beretning er på mange måter like opprørende, men er i tillegg også direkte bisarr. Renft var frontfigur i «Klaus Renft Combo», det villeste og i særklasse mest populære rockebandet i DDR. Bandets tekster var imidlertid i overkant kritiske etter regimets smak, og til slutt ble det bestemt å sette foten ned for gruppas virksomhet. Det skjedde på følgende selsomme måte: Bandet ble kalt inn til kulturministeriet i Leipzig, og sto ansikt til ansikt med kamerat Ruth Ölschägel, styremedlem i lisenskomiteen. Ölschägel beskyldte Combo for å ha krenket arbeiderklassen og vanæret forsvarsorganisasjonen gjennom sine tekster. Så sa hun: «Vi er her i dag for informere om at dere ikke lenger eksisterer.» Renft lurte på om det betydde at de var forbudt, men fikk til svar at «vi sa ikke at dere var forbudt. Vi sa at dere ikke lenger eksisterer». Slik gikk det til at «Klaus Renft Combo» rett og slett forsvant, fullstendig, bokstavelig talt over natten. Platene deres ble umiddelbart fjernet fra butikkhyllene, de ble ikke omtalt i noen sammenhenger, ikke spilt på radio og selvsagt nektet å opptre for all fremtid.Det som gjør Anna Funders bok så interessant, er at vi i tillegg til historiene fra regimets ofre, også får innblikk i livene til de som representerte statsapparatet. Funder har intervjuet en rekke personer som hadde sitt liv og virke innenfor Stasi, og som derfor hadde en privilegert stilling sammenlignet med den jevne østtysker. Vi får blant annet høre om Herr Bock, som arbeidet med å rekruttere informanter, og om Herr Winz, som villig vekk beretter om «det glimrende arbeidet» til Stasis kontraspionasje.Selv om Anna Funder, naturlig nok, er svært kritisk til DDR-regimet, peker hun på at slett ikke alt var negativt. Levestandarden var relativt høy, og arbeidsløshet var, i motsetning til hva mange østtyskere opplever i dag, et nærmest ukjent begrep. Den nevnte Klaus Renft målbærer noe av den nostalgi, eller «ostalgi» som tyskerne kaller det, som for mange har erstattet den bitterhet som var vanlig overfor DDR-regimet de første årene etter at Berlinmuren falt. Denne bitterheten er i økende grad blitt erstattet av en tankeflukt tilbake til tryggheten og hverdagen i DDR-samfunnet, også for Klaus Renft, en som virkelig fikk oppleve regimets nådeløse metoder. «Du vet», sier han under intervjuet med Funder, «for oss i DDR var det ikke bare Stasi, Stasi, Stasi{hellip} .» På tross av regimets repressive natur, var slett ikke alt grått og trist: «Jeg mener, vi levde virkelig livet!{hellip} Og det var gøy.» Anna Funder: StasilandCappelen Forlag331 s.