LITTLE VOICE. ENGLAND 1998Regi: Mark Herman. Manus: Jim Cartwright etter eget skuespill. Produsent: Elizabeth Karlsen. Skuespillere: Brenda Blethyn. Jane Horrocks. Ewan McGregor. Michael Caine. Jim Broadbent. Annette Badland. "Little Voice" kalles den svært sky ungjenta Laura som lever mesteparten av sitt liv i et rom i annen etasje i morens hus. Strøket er shabby, byen er liten og nordengelsk, like oppløftende og sjarmerende som gamle støvler med hull i. LV, som hun kalles, hadde tydeligvis et nært og godt forhold til sin avdøde far. Hun spiller hans plater om og omigjen, og hun "ser" ham. Og synger til ham. Moren er forlengst passé på de fleste felt, men hun oppfører seg som en tenåring på hyttetur, bestandig. Hun blir kjent med Ray Say, en fikser og manager for strippere og artister av typen som kan imitere en papagøye. Han hører "Little Voice" synge og skjønner at i henne har han funnet en gullfugl. Først vil han ha henne til å opptre på den lokale nattklubben... "Little Voice" er et drama som i all sin beskhet, fornedrelse og skam, i all sin grå utbytting av et et medmenneske, også besitter et håp. Det er et lite håp som tennes og spirer mellom to ydmyke og sakmodige mennesker, "Little Voice" og telefonreperatøren Billy, hvis beste kontakt er med duer. Filmens dypeste vesen, dens mål og mening, ligger vel i det håpet, i den lille flakkende kjærlighetsflammen. Men før vi ser den, skal vi gjennom mye forsimpling av selve livet, forsimpling av forhold mellom mennesker, forsimpling av menneskers modningsprosess, tør en påstå. Dette blir selvfølgelig gitt oss av Jim Cartwrights kloke, v re og lydhøre tekst. Men formidlet av noen av Englands mest fornemme og formsikre skuespillere. Michael Caine har ikke gitt noen bedre tolkning siden "Alfie" og "Educating Rita", begge ble han i sin tid Oscarnominert for. Hans figur Ray Say er gullbesmykket, med stor, rød bil, sjefete og kvinnenedleggende, med en sjel på linje med en stor, fet rotte. Moren til "Little Voice" spilles av Brenda Blethyn, som snart kommer i venninne-filmen "Girls Out". Hun leverer et spill som får en til å føle et gufs fra et råtten kjeller: Hennes skikkelse Mari er utspjåket, bråkete, selvmedlidende, så grov i kjeften at det er hinsides all morsomhet, det føles bare like trist som kald spaghetti. Og: Hun eier like mye medmenneskelighet som en gammel kalender, hun er like grisk etter å utnytte datteren som Ray Say. Og i sin rolle "Little Voice" viser Jane Horrocks et talent av rik bredde, hun tolker med stor gratie både den forknytte og drømmende LV, og LV som utfolder seg som sceneartist. Dette dramaet om både familieforhold, menneskers søken etter en smule varme og lykke, og menneskers griske jakt etter flyktig glitter, og dypest og til sist om håp, er regisatt av Mark Herman på en rolig og bevegelig måte. Men husk: I bunnen er Jim Cartwrights skarptseende og medfølende skuespilltekst. Knut Holt(May 26 1999 14:19)