I dag er det med undring vi leser om det som fant sted i Sirdals— og Setesdalsheiene etter århundreskiftet og frem mot 50-årene. For hundre år siden i disse dager gjorde den 29 år gamle oslomannen Thorvald Meyer Heiberg det første kjøpet til sitt kongerike som etter hvert ble på en million dekar høyfjellsområde, kalt Heibergheiene, Norges største privateide eiendom. Han var født med sølvskje i munnen, i Heiberghuset midt på Karl Johan, der hvor Grand Hotell holder til. Foreldrene var Ragnhild Meyer og Axel Heiberg, begge meget velstående. Axel Heiberg finansierte Fridtjof Nansens Fram-ferder og statuene av Ibsen og Bjørnson foran Nasjonalteateret.
I løpet av 2-3 tiår fikk Heiberg tilslaget på nesten alt han ville kjøpe i Agder og Rogaland. Pene kontantbeløp ble overført til salgsvillige bønder i Lyse, Sirdal og Setesdal. Fjellbeitene var viktige for bøndene, men store kontantbeløp var en sjeldenhet i fjellkommunene. Dessuten fulgte det godt betalt arbeid med på kjøpet. En kone fra Øvre Sirdal uttrykte seg slik etter at mann og sønner fikk arbeid hos Heiberg: «Ja, nest etter Vår Herre er Heiberg det beste som har skjedd i Sirdal.» Hun uttalte seg nok på vegne av mange. Pessimisme og nød var kjennetegn i de fattigste grendene. De unge dro til Amerika. Nå kunne de bli i hjemlandet.
Det ble gode tider i Setesdal og Sirdal, særlig for de som var med på Heibergs rikmannsturisme i fjellheimen. Det ble bygget mange hytter på gode jaktsteder som bygdejegerne pekte ut. Det ga arbeid for nevenyttige bønder og gode inntekter til leverandører av materialer og utstyr. Enkelte av hyttene står den dag i dag og satt i god stand. Mange rike og kjente storviltjegere ble lokket til Heibergheiene gjennom annonser, ikke ulike de som fristet pengesterke jegere til løvejakt i Afrika. Hyttene i fjellet måtte holde god standard, med behagelige rom for de rike og mer beskjedent husvære for kjentmenn, arbeidskarer og kokker.
Finlands store krigshelt og president Carl Gustav Mannerheim var flere ganger på jakt hos Heiberg og hadde stort følge med seg. Neppe så stort som den engelske finansministeren som kom til Grautheller i 1919 med 14 kløvhester. Den ene kløven var full av fruens toalettsaker, blant annet et polstret dosete. På den ene kløven var det et kyllingbur slik at storfolket skulle være garantert fersk mat hver dag.
Mange har gjort seg tanker om hva som drev Thorvald Heiberg til dette storstilte prosjektet som varte i 35 år. Han var en dyktig og iherdig jeger som også jaktet i Njardarheim på sine eldre dager, etter at staten var blitt eier av Heibergs rike. Det var som ung mann han satte seg sitt ambisiøse mål. Han ville forvalte et sammenhengende stort fjellområde, og med sine metoder forsøke å redde den utrydningstruede villreinstammen sør for Haukeli. Det klarte han. Om han tjente penger på opplevelsesturismen, sier ikke boken noe om. Midt i 30-årene antok viltforskere at reinstammen var på 15.000 dyr. Heibergs mål var på utopiske 50.000 dyr, med en beskatning på 10.000 dyr årlig. I dag er det 2-3.000 dyr i det samme området. Atter en gang er det snakk om at stammen er truet. Men nå er det statens ansvar.
Heiberg ansatte folk han kunne stole på. De måtte blant annet delta i kampen mot rovviltet og brukte djevelske sakser mot jerv og ørn. Jerven eller ørnen kunne leve i flere dager etter at saksen klappet i. Johannes Gulbrandsen fra Sirdal, en av Heibergs betrodde menn, brukte en kilo stryknin årlig i rovdyrkampen. Alle som har vært turist i Njardarheim vil ha sett de svære vardene som står på høyder nær hyttene. På toppen av vardene ble det plassert sakser og forgiftet åte. Rovfuglen setter seg gjerne på høye utsiktspunkter. De ble et lett bytte for Heibergs oppsynsmenn. Reinsdyrstammens vekst og de store rypeflokkene der jegerne kunne høste opp mot 1.500 fugl på en uke, var et resultat av kampen mot rovdyr, hubro, ørn og jaktfalk, mente mange.
Forskere har senere karakterisert utryddelsen av rovviltet i Heibergheiene som en økologisk katastrofe. Heiberg førte også en hensynløs kamp mot tjuvjegere, og lot brenne ned hytter og ødelegge hellere hvor fangsfolk i uminnelige tider hadde søkt ly for uvær.
Boken gjengir dagboknotater både fra Heiberg selv og fra noen av hans menn, men ikke minst samtaler med de som var med i 20- og 30-årene. En viktig kilde har vært Magnar Undheims bok om Njardarheim som kom for fem år siden. Forholdet herre og tjener går igjen i flere kapitler, med interessante episoder forfalt av bygdefolk som var med. Det fortelles detaljert om hyttene, ikke minst om de som forsvant under vannkraftutbyggingen. Utnyttelsen av vannkraften i fjellet kan karakteriseres som like hensynløs mot natur og dyreliv som heibergmetodene. Men vannkraften ga arbeid og gode tider i fjellkommunene, som i Heiberg-tiden. I sin tid kjøpte Heiberg fallrettighetene i Kvinavassdraget og skrev i et notat at rettighetene vil bli meget verdifulle en gang.
Det fikk han rett i, men han fikk ikke noen økonomisk glede av Kvina og tapte en formue da Quislingregjeringen tvangsinnløste Heibergheiene for en million kroner. Bokens forfattere har kommet over et interessant dokument, nemlig Quislings «Gavebrev og statutter for Njardarheim Veidemarker». Han ga nemlig 25.000 kr. til stiftelsen som skulle overta Heibergheiene, og i dokumentet med Quislings håndskrift står det at heiene skal kalles Njardarheim. Det navnet har statseiendommen fått beholde.
I dag er det Statskog med kontor i Kristiansand som forvalter Njardarheim. Lars Arne Bay ved kontoret er en av forfatterne av boken. Statskog og Sirdal kommune har støttet utgivelsen. Boken favner både det historiske og det dagsaktuelle, krydret med fortellinger om hva som hendte i Heiberg-tiden. Konfliktene som oppstod i sporene etter Heibergs oppkjøp og bruk av eiendommen har fått bred plass i boken. Njardarheim ble politikermat. Konflikten mellom driftesau og viltforvaltning berøres også. Skadene etter vannkraftprosjektene vises både med kart og bilder av nye hytter og ruter.
Egil Remi Jensen
Forfatter/redaktør: Kjell Helle-Olsen
Tittel: HEIBERGHEIENE - fra rikmannsjakt til enkelt friluftsliv
Historien om Thorvald Heiberg og Njardarheim
Utgiver: Stavanger Turistforening