KRISTIANSAND: — Vi som har fått ansvar i Norge må tørre å gjøre grep som er uventede. Hvis vi klarer det med kvalitet, vil vi bli sett på med åpenhet, sier Jan Bjøranger (36) med overbevisning. Han er meget klar over at han som professor i musikk hører til «the establishment», samtidig mener han det påhviler ham et stort ansvar i den forbindelse. Derfor snakker han om det uventede. Og derfor skaper han det uventede, slik han gjorde i uken som gikk da Kristiansand plutselig fikk en ny musikkfestival, en festival for ny musikk og klassisk musikk: Kongens gatas akademi.Han ville ikke engang kalle det en festival. Det skulle være en uke med møtepunkter og møteplasser for musikere og musikkstudenter - og publikum. Og slik ble det.- Vi hadde faktisk budsjettert med null i billettinntekter. Målsetningen var å gjennomføre et prosjekt på musikkonservatoriet og Høgskolen i Agder som blant annet innebar utadrettet virksomhet. Fasit er at det har vært mange mennesker innom på veldig mange arrangementer. 50 til 100 mennesker på konsert blir en del når det er tre konserter om dagen flere dager på rad, sier Bjøranger. Verdens fremste

— Men sannheten er, sier han med sterkt engasjement, - at studentene har fått oppleve møter med musikere på et nivå som ikke noe annet norsk institutt kan stille opp med. Tenk på musikerne i orkesteret, studenter på HiA og faktisk tre fra Kulturskolen også, her opplever de at en av verdens fremste bratsjister, Lars Anders Tomter, er solist i det ene nummeret, og i det neste setter han seg på bakerste bratsj-plass og er en av dem. Det er en begivenhet. Jan Bjøranger kom til Kristiansand som et friskt vær første gang for 11 år siden, da som nytilsatt konsertmester i Kristiansand Symfoniorkester. Så fikk han jobben som konsertmester i Norrlandsoperan i Umeå i Sverige, og flyttet dit med sin unge familie. Der kom han også til å bli en mektig drivkraft for Umeå musikkfestival som var i ferd med å bli lagt ned. Her satset Jan dristig, blant annet med å fokusere på den nye musikken. På åpningskonserten 2003 var det ingen musikkverker komponert før 1990. - Det var en stor risiko. Men det ble fullt hus, og jeg opplevde at folk gikk gråtende ut av konserten fordi de var blitt så sterkt berørt, forteller han.Han skryter ikke, men han synes det er fint å ha oppnådd en seksdobling av publikumstallet fra 2000 til 2003. For to år siden flyttet han tilbake til Kristiansand med sin familie. Jans far var blitt svært syk og bodde hos familien i Umeå, men lengtet veldig tilbake til Norge. - Så tok vi far med oss til Kristiansand og tenkte han skulle få leve den siste tiden her. Det ble bare så alt for kort, og jeg har opplevd sorgen veldig sterkt, sier han.Han fikk et engasjement som fiolinlærer på konservatoriet og likte seg veldig godt. Fra i sommer er han tilsatt som professor i fiolinspill.- Det er et fantastisk privilegium å ha en jobb der studentene kommer på kontoret mitt og spiller for meg, sier han, og peker på hvor godt det var i sorgens tid å ha studentene å forholde seg til.- Vi lever i en tid hvor alle opplevelser skal være veldig raske. Klassisk musikk blir nesten som en undergrunnskultur i forhold til dette. Den begynner med stillhet og slutter med stillhet. Og mellom stillheten skjer det. Jeg tror den klassiske musikken, og den nye, vil bli et av de mest levende uttrykk i fremtiden. Men vi må kvitte oss med noen gamle holdninger. Idoldyrkelsen av kunstneren høyt der oppe på podiet trenger vi ikke, tabuet ved å krysse scenekanten bør bygges ned, i det hele tatt må vi se på hvor mange grep vi kan gjøre uten å ødelegge selve musikken. Gjøre det dristige

Musikken må bli møter mellom mennesker som lever og leker. Det ligger en dypt humanistisk tankegang bak dette. Det handler ikke om å gå i kjole og hvitt. Publikum og musikere er på samme lag, og vi må tørre å prøve noe nytt. Men i kommersialiseringens tidsalder blir det færre og færre som tør ta risikoen med å prøve noe nytt. Vi tror vi må velge det folk liker. Men jeg tror ikke vi helt vet hva folk liker. I Umeå, et sted uten en tung musikkhistorie og dermed uten sterke forventninger, er det lettere å gjøre noe nytt enn det er på Stockholmsoperaen. Så får vi gjøre det dristige i Umeå da, eller i Kristiansand. Så får de en kommentar til det de holder på med på statsoperaen, sier han.