Konkret gjelder striden arbeidsgiversidens muligheter til å pålegge de ansatte mer fleksible arbeidsordninger, og muligheten til midlertidige ansettelser. Avkledd disse ytre gevantene dreier det seg om noe så fundamentalt som menneskeverd og demokrati. Ikke det institusjonelle demokratibegrepet som skiller oss fra diktaturet, men det mellommenneskelige demokratiet som gjør det mulig for to mennesker, to likeverdige parter å drøfter seg fram til løsninger som ivaretar begges verdighet som mennesker. Uansett hvor i bedriftshierarkiet de befinner seg. Sett med fornuftens klare, objektive øyne, kan det være mye riktig i arbeidslivslovutvalgets forslag til et mer fleksibelt arbeidsliv. Umiddelbart høres det fornuftig ut med økte muligheter til midlertidige ansettelser og dermed større sjanser for ungdom og arbeidsledige til å komme inn i arbeidslivet. Det samme gjelder i noen grad forslaget om oppmykning av reglene for helg— og nattearbeid. Likevel roper alle norske arbeidstakerorganisasjoner, unntatt Akademikerne, et rungende nei. De frykter et enda mer brutalt arbeidsliv, de frykter enda flere sykemeldinger, enda flere uføretrygdede og enda flere tidligpensjonister. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi de ikke stoler et sekund på arbeidsgiversidens løfter og argumenter. De sier nei fordi de siste årenes erfaringer ikke gir noen som helst grunn til å stole på løfter fra NHO eller politikere langt inn i Arbeiderpartiets rekker. Tilliten er borte, og det er arbeidsgiverne og politikerne som har seg selv å takke for akkurat det. Det har skjedd noe fundamentalt i det norske samfunn de siste ti-femten årene. I takt med markedsøkonomiens fremvekst har troverdigheten til det vi kan kalle eliten sunket dramatisk blant folk flest. Fokuset, ikke minst i massemediene, på materiell rikdom og den status og makt det fører med seg, har skapt en kløft mellom næringslivstopper, kjendiser og politikere på den ene siden, og det store flertallet av arbeidstakere på den annen, som kan få alvorlige konsekvenser i årene som kommer. For ingen må tro at de siste tiårenes systematiske krenkelse av rettferdighetsfølelse og menneskeverd til hardt arbeidende «vanlige» mennesker, glemmes like raskt som nyhetsoverskriftene. Det er nok å minne om Steinar Stokke og det unisone grasrotraseriet hans arrogante og elitistiske mangel på sosial intelligens førte til i landsdelen. Eller Victor Norman og den unisone fordømmelsen og forakten hans arrogante og selvdiggende lederstil førte til i en hel befolkning. Eller den lange rekken av norske toppsjefer som ikke huskes for annet enn sine mislykkede fusjons- og rasjonaliseringsforsøk, sine urimelig høye lønninger, sine gullkantede bonuser og sine enorme fallskjermer og etterlønner i kjølvannet av skandalepregede avganger på grått papir. Eller bildene fra kongeball, kjendisfester og andre makt- og statusmanifestasjoner i hovedstaden der våre folkevalgte fra ytterste venstre til ytterste høyre soler seg i glansen av det nye norske adelskapet. Derfor stoler ikke folk lenger på sine ledere. De har bittert fått erfare at hensynet til arbeidsplasser og de ansattes ve og vel underordnes hensynet til enda mer rikdom for de få. Derfor velger de å tolke arbeidslivslovutvalgets forslag i verste mening. Av dyrekjøpt erfaring.