Norsk dokumentarfilm 2004Regi og manus: Erling Borgen Musikk: Ragnar Bjerkreim og Aril Edvardsen. Laget av Borgen Production A/S i samarbeid med TV2 og Norsk Filmfond.Sier en Aril Edvardsen, tenker en tro. En kan være uenig med ham. En kan stille spørsmål og/eller anstille tvil om hans metoder/virkemidler som forkynner og bedriftsleder (Troens Bevis er jo en bedrift), men Erling Borgen makter å vise at hans tro er inderlig, sterk og altomfattende. En må, slik Borgen tegner ham, føle dyp respekt for hans tro og derav følgende visjon og vilje, som er å frelse hele verden, fordi bare det kan skape fred. Og at Jesus Kristus snart vil komme tilbake, at det vil skje på Oljeberget ved Jerusalem, og at folk kan ta imot ham uavhengig av hvilken religion de tilhører.Filmen belyser livslinjene hans gjennom gamle foto, Arils Edvardsens fortellerstemme, korte intervjuer, senere reportasjesekvenser, blant annet fra Afrika og Midtøsten. Langt på vei har den tidligere tv-reporteren Erling Borgen lykkes. Han har kort og godt skapt et skvært portrett av mennesket Aril Edvardsen. Han gir poengterte utsnitt av hans barndom, hans ungdom som country— og danseartist, hans meget tidlige ekteskapsinngåelse, hans barn, hans omvendelse til den kristne tro, hans drømmesyner om å bli en forkynner i bred skala. I den forbindelse finnes det en liten uryddighet: For mennesker som er helt ukjente med Aril Edvardsen, kan en i filmen oppfatte det som om han har en bred bakgrunn i pinsemenigheten. Det er ikke helt riktig, hans bakgrunn er Den norske kirke og det lokale bedehuset. I Aril Edvardsens tilfelle må det være spesielt vanskelig å lage en film om mennesket Aril, fordi privatpersonen Aril og den offentlige Edvardsen ofte glir i hverandre. Og iblant føler en trang til å etterlyse litt mer bakgrunnsstoff, stoff som gjør at vi kanskje kunne ha krøpet mer under huden på mennesket Aril Edvardsen.Selv om han beskriver utviklingen i sin tro og sin etter hvert verdensomspennende forkynnervirksomhet gjennom møter og tv-sendinger, kunne en ha ønsket noen spørsmål bli artikulert mer direkte. Som: Har han aldri følt det store mismotet? Har han aldri hatt angst i forhold til livsgjerningen sin? Har han aldri tvilt, virkelig tvilt? Dette berøres, men iblant skulle en ønske litt lengre stopp ved spørsmålene/refleksjonene/svarene.Men igjen: Erling Borgen har skapt et skvært portrett av mennesket og forkynneren Aril Edvardsen, uten at det blir en kampanjefilm for Troens Bevis. Filmen fengsler generelt, og den gir et atskillig mer nyansert bilde for dem som kun sitter med en Se og Hør-utgave av Aril Evardsen. Knut Holt