Boken er skrevet av Terje Forseth, tidligere redaktør i Bonytt og tidsskriftet Fortidsvern. Jiri Havran er ansvarlig for fotografiene som er en vesentlig del av praktverket.
«Perler på Sørlandet» presenterer hus og miljøer som forteller om utviklingen av sørlandskystens historie. De hvite trehusbyene, uthavnene som var travle samfunn, skipsverftene som minner om kystens storhetstid, gammel industribebyggelse som lever videre med nytt innhold, fyrstasjonene som var små samfunn, og fiskebonden som snart hører fortiden til, men som er representert i boken ved Arnulf Andersen.
Småbruk
Han driver et småbruk på Hellersøy ved Brekkestø dit hans besteforeldre kom roende i 1874. Andersen er øyas eneste fastboende og driver fortsatt det lille bruket som Anders og Inger Tomine fra Gløttingsvåg i Høvåg i sin tid opparbeidet. Det finnes stadig noen få fastboende som i noen grad lever av å høste av sjøen og jorda. I hver en vik og bukt var det tidligere små gårdsbruk som gav livsgrunnlag for en familie. Mannen var ute og dro fiske og var sjømann, kona stelte dyr, jord og hus, og ungene deltok tidlig i arbeidet.
Disse kombinasjonsbrukene tilhører nesten uten unntak fortiden. Gressgangene ned mot sjøen er blitt fylt opp og omgjort til bryggeanlegg, uthus og boliger er blitt ettertraktede ferieboliger, men på Hellersøy ved Brekkestø er omtrent intet forandret.
Gustav Vigeland
Risør og Lindesnes er geografiske ytterpunkter for en bok som gir en rekke glimt inn i sørlandskystens begivenhetsrike historie. Den forteller om hvem som har bodd og virket her, og hva folk har etterlatt seg av bygninger og andre minner. Forfatteren viser også til anlegg og bygninger som utviklingen har kastet på skraphaugen, men som oppfinnsomme sjeler har gitt et «liv etter døden».
I boken tas vi med på besøk til «Breime» — Gustav Vigelands sommersted med tilhørende lysthus. Vigeland tegnet huset og tilpasset seg lokal byggeskikk med blant annet smårutete vinduer. Det var likevel ikke til å unngå at det gikk gjetord om huset da det stod ferdig i 1928. Sammenliknet med de små sørlandshusene i distriktet, var det det rene palasset som ble reist ute på Tjøm i Lindesnes. Betraktet med dagens øyne, er Breime ifølge boken et beskjedent hus som stadig er pietetsfullt behandlet. «Til tross for at enkelte ting er fjernet ved arv, er det ikke vanskelig å forestille seg livet og forholdene da bygdas tore sønn huserte der», skriver Forseth.
Posebyen
Han tar også for seg bevaringen av Posebyen i Kristiansand, men også om den nye «restaurantbyen» i Østre havn der det før var fryselager og fiskemottak. I Posebyen holder han fram nummer 135 i Skippergaten som det som er mest karakteristisk for bebyggelsen, og som har bevart stemningen fra den tiden da eiendommene fungerte som små bondegårder. (Men her tar forfatteren feil. Nummer 135 eksisterer ikke, og det er derfor all mulig grunn til å regne med at Forseth mener nummer 125 - slik det fremgår av et foto på side 178). «Nummer 135 (skal være 125. Red. anm.) kan stå som representant for mange av de husene i Posebyen som har utviklet seg gjennom skiftende tider, og som er med på å skape en stemning som gir dagens mennesker en mulighet til å forestille seg hvordan Skagerraks hovedstad en gang ble bebygd», skriver Forseth - om en av sørlandskystens perler.
Praktbok om sørlandsk byggekunst