— Jeg maste og maste om å få være med på spillejobbene til Ivar, men jeg fikk ikke lov. «Det er ikke sånn det fungerer», fikk jeg beskjed om, sier Helene Bøksle.

Som barn av en av landsdelens mest profilerte visesangere har hun sørlandsviser tatovert inn i ryggmargen. Men det er først nå, etter at hun har fylt 34 år, og etter at hun for lengst har etablert sin egen karriere at hun får lov til å fremføre dem fra en scene sammen med Ivar Bøksle.

— Det kunne først komme på tale etter at jeg hadde stått på en scene på egen hånd en stund, sier Helene.

— Og nå kan du vel si at rollene er byttet om, humrer Ivar Bøksle (68), som har ligget litt lavt i offentligheten de siste årene. 17. april kommer han fram i rampelyset for fullt igjen. Da er det premiere på forestillingen «Sanger fra vår ø», med Helene og Ivar Bøksle i Kildens teater- og operasal.

Løp rundt pianoet

Musikkspillet byr på visemateriale som er skrevet de siste hundre årene, og den nyeste sangen har Helene Bøksle selv skrevet spesielt til forestillingen.

— Sørlandet har en visetradisjon jeg ikke vil at skal forsvinne, og som det er viktig å være stolt av. Det er på tide å ta tak i det nå, sier hun.

Helene Bøksle var et uvanlig barn. Hver dag når faren kom hjem fra jobb fikk hun ham til å spille piano mens hun selv løp rundt det og sang. En tid var det eneste stedet hun fikk sove ved farens føtter mens han spilte på pianoet. Dermed er det ikke så merkelig at de to nå synger på nøyaktig samme måte.

- Jekla mye tekst

— Fraseringene deres er helt like, slår forestillingens musikalsk ansvarlige Tove Kragset fast. Hun går løs på oppgaven med stor respekt:

— Musikk og tekst har mange lag, og jeg håper å tilføre noe nytt, sier Kragset.

Mye av materialet er bygget på tekster og dikt av den mest sørlandske av alle forfattere, nemlig Vilhelm Krag. Showets tittel er inspirert av hans diktsamling «Sanger fra min ø». Selv om Krag har skrevet mange visetekster, var bare tretten av dem tonesatt før Ivar Bøksle og broren Eivind tok tak i det fra slutten av sekstitallet av.

— Det var jekla mye tekst som bare lå der og ventet, sier Bøksle i dag.

Slupsever

— Er dette muligens det mest sørlandske som er satt opp i Kilden til nå?

— Det er viktig for oss å vise at det finnes en sørlandstradisjon utenom fellesferien. Alle vi som bor her kjenner til slupseveret og melankolien. Å være ensom og å føle seg forlatt er det samme her som andre steder, og det er slett ikke bare trekkspill og dans på Uvår, sier Helene.

— Det er episke viser, og nesten små noveller med mange lag, supplerer Ivar. Han kommer ikke til å synge hverken «Reinert med beinet» eller «Gorine». En ting er at han er lei av dem, en annen at de to ønsker å vise at viseskatten er så mye mer enn klisjeene alle kjenner. Bentein Baardson har regien på produksjonen. Han sier dette:

— Vi er den eneste landsdelen i Norge med en visetradisjon som er likeverdig med den svenske. Den er det viktig å være stolt av, og derfor er vi heldige som kan sette opp denne forestillingen.