Jeg har lest, jeg har frydet meg, jeg har undret meg, og jeg innrømmer glatt at jeg ikke har skjønt alt. Jeg har begynt på nytt, og noen ting faller på plass. Andre gang ser jeg noen linjer jeg ikke så til å begynne med. Det handler om å være mennesker, sammen, om alt det vanskelige, om å overleve eller dø. Det er uhygge og misstemning, men det er også herlige øyeblikk av kjærlighet og små, små håp om bedring.

Fryden kommer gjennom språket. Det er langt mellom de bøker som har en så elegant og pirrende språkføring som denne. «Jeg har alltid visst at menneskers liv resymeres etter andres skjønn». Tygg litt på den. Eller denne: «Da jeg omsider oppdaget fordelene ved å polere hverdagene med kjedsomhet, forstod jeg at jeg kunne holde ut det aller meste».

Sitatene er fra den siste novellen, den desidert lengste, med sine 80 sider, «Fem dager med Thomsson», heter den.

Jegpersonen, fortelleren, jobber i «byrået», i et skrekkscenario av et kontorlandskap: «I det åpne kontorlandskapet, som alle avskydde, var arbeidsbordet ved vinduet en slags belønning». Her kommer plutselig en dag denne Thomsson og okkuperer bordet ved vinduet. Han kommer fra hovedkontoret og skal åpenbart foreta en eller annen rasjonalisering eller omrokering blant de ansatte. Uhyggen brer seg, og etter en stund oppstår det spenninger mellom fortelleren og Thomsson. Thomsson gjør jegpersonen til den utvalgte. Den som skal overta etter ham. Og så begynner underlige ting å skje.

Denne novellen er faktisk ulidelig spennende. Leseren er bare nødt til å finne ut hvordan dette går. Det er mye vidd i fortellingen, men først og fremst er det et umåtelig overskudd av treffende karakteristikker og glitrende observasjoner. Det er her lesergleden trigges. «Jeg pleier ikke å gå med vest på kontoret. Et ynkelig plagg, et plagg for menn på terskelen til nye nederlag», heter det. En påstand, en ganske frekk observasjon, og ett av mange små frydefulle øyeblikk.

De fire første novellene er knyttet sammen med et navn. Eddie i den første, «Greyhounds», er lidenskapelig opptatt av sin kvinne, som er lidenskapelig opptatt av å spille på greyhounds. Kanskje er det kjærlighetens galskap som måles mot spillegalskap? I «Bandy» møter leseren Ed, som handler bandyskøyter hos Robert Bensen, og det er ikke helt åpenbart at Eds kvinne Spira har eller har hatt et forhold til Robert Bensen, men, men{hellip} det er her det må leses en gang til. «Det må bare fortsette» handler om den gamle millionæren Eddie, som kanskje kommer til å lage barn med en 30 år yngre kvinne. I tittelnovellen «Plutselig landligge» er navnet Edward en sjalusi-katalysator, som fører til drastiske handlinger for et seilende par, eller en seilende trekant?

«Du må aldri avsløre det hele. Alt. Du må bare antyde det. Du må beholde det viktigste for deg selv» sier Eddie i en av novellene, og kanskje er det Øystein Lønns motto når han skriver? Det er mye å jakte på for den nysgjerrige leser. Men ikke tro nå at dette er rebus-litteratur. Det er nok å fryde seg over for den som skummer stoffet for første gang og lar det være med det, også.

Emil Otto Syvertsen

BOK

Plutselig landligge

Forfatter: Øystein Lønn

Noveller

Forlag: Gyldendal