Når Sinéad O'Connor inntar Torvet i Trodnheim i dag, kan vi vente et tverrsnitt fra hele hennes 20 år lange karriere. Tidligere under denne turneen har hun pleid å starte med tre sterke låter fra sitt beste og mest populære album, «I Do Not Want What I Haven't Got».
Hennes store hit, klassikeren «Nothing Compares To You» har kommet allerede midtveis i konserten — og resten av repertoaret har hatt spennvidde fra debutalbumet til den nye, doble cd-en «Theology». Det samme vil nok gjenta seg i Trondheim. Det bety at publikum får høre noe av det aller beste fra en karriere som har inneholdt både strålende høydepunkter og forvirrede perioder.
Sterk debut
Sinéad O'Connor vakte stor oppsikt allerede da hun 20 år gammel
debuterte med albumet «The Lion And The Cobra» i 1987. Verden
fikk høre en bemerkelsesverdig stemme og en ung, sterk kvinne som
lette seg fram mot et personlig uttrykk. Det var lett å høre at
hun var påvirket av både Peter Gabriel og Prince, men hun var
likevel en karakteristisk, ny stemme. Både «Never Get Old» og den
rocka «Mandinka» står på repertoaret hennes i dag.
Tre år etter kom det store, internasjonale gjennombruddet. «I Do
Not Want What I Haven't Got» var en blanding av irske røtter,
hip-hop, rock og pop, men framsto likevel med en sterk og klar
identitet. Den inneholdt dessuten hennes følsomme og vakre
versjon av Prince-låten «Nothing Compares To You», som ble en av
90-tallets store sanger.
Pepet av scenen
O'Connor var på nippet til å bli 90-tallets superstjerne da hennes egen, sterke personlighet stilte seg i veien for
karrieren. Hun markerte seg med en rekke kontroversielle uttalelser og fikk Frank Sinatra og mange patriotiske amerikanere på nakken. Under tv-programmet «Saturday Night Live» rev hun som troende, men opposisjonell katolikk, i stykker et bilde av Paven og skapte et voldsomt oppstuss. Hun ble pepet av scenen da hun opptrådte under en hyllestkonsert for Bob Dylan etterpå.
Musikalsk gikk det heller ikke så bra. Hun utga en lite vellykket samling coverlåter, «Am I Not Your Girl?» (1992) og deretter en samling nye, egne låter, «Universal Mother» (1994). Den var ujevn, men viste likevel at O'Connor fortsatt hadde kreative krefter.
Personlige problemer
Alt mediefokuset ble på denne tiden for mye for henne, og hun
trakk seg tilbake fra offentligheten i flere år. Hun slet med
betydelige personlige problemer i siste halvdel av 90-tallet, men
kom likevel kraftig tilbake med albumet «Faith And Courage» i
2000. Også denne var ujevn, nesten bitter, men inneholdt samtidig
sterke sanger der O'Connor insisterer på sin selvstendighet.
I 2002 utga hun den kritikerroste «Sean-Nós Nua», der hun synger
irsk folkemusikk. Men hun holdt fortsatt en lav profil, og det
ble sagt at samlingen med gamle studio- og konsertopptak, «She
Who Dwells» ville bli hennes siste utgivelse.
Religiøst søkende
Likevel gjorde hun enda et comeback med reggae-albumet «Throw Down Your Arms» i 2005 før den doble «Theology» kom på vårparten. Dette religiøst søkende albumet er også ujevnt og utflytende, men de beste sangene er svært gode og viser at Sinéad O'Connor slett ikke er utbrent.
I de åpenhjertige intervjuene hun har gjort i det siste, framstår firebarnsmoren (barna har fire forskjellige fedre, og det yngste er bare noen måneder gammelt) som mer harmonisk enn noen gang, uten at hun har mistet skaperkraften.