Thom Hell: Every little piece (Lost Boy/Universal)
Terningkast 5
Nå er Thom Hell i forsvarsposisjon. Etter albumdebuten «I love you», strålte vi elskere av finsnekker-pop av glede. Vi likte det vi hørte. Den glimrende sangskriveren og vokalisten fortjente alle honnørord han fikk. Tiden er inne for å bevise noe. For Thom Hell. Overfor oss. Få til noe enda bedre. Han klarer det. Men det tar litt tid før alle bitene faller på plass. Det vil si; her er ikke så mange biter som sist. Vi snakker heller om et konsept. Det tar litt tid før konseptet, atmosfæren og det betagende uttrykket griper tak og forfører deg. Innledningsvis virker «Every little piece» litt uforløst, litt for baktung og dempet, litt for lite variert.
Det konseptuelle og det totale resultatet virker å ha større betydning enn enkeltlåtene. Etter hvert er det bare å slå fast at Thom Hell har laget et album man kan kose seg med i langdrag denne vinteren i skifte mellom regn, snø, kuling og vindstille. Enten det handler om glede, lengsel eller smerte, eller om tapt eller vunnet kjærlighet. Ikke la deg lure til å tro at dette er en rødvinsdempet plate der småblafrende stearinlys er like viktig som musikken. Spill «Every little piece» høyt, så skjønner du bedre hva dette handler om der Thomas Helland beveger seg elegant i spennet mellom falsettsang og dype toner. Han synger utmerket, og musikken og stemmen hans ligner mer enn noen gang på Paul McCartney og på Neil Finn i oppløste Crowded House. To navn i samme bag. Albumet er forresten dedisert trommeslageren i Crowded House, Paul Hester, som tok sitt liv i fjor.
Til tider er dette langt fra noen lykkepille. På «Don't pretend» synger Thom Hell «Every little piece of me is gone, please wake me up» på en hjerteskjærende måte. «God above» er kanskje den aller sterkeste låten. Den drar i gang en herlig innspurt mot albumets slutt og mot et klimaks som slutter med «Afraid». Antiklimakset skjer når du etter noen sekunder etter det får servert låten til Tommy Danielsen som bonusspor. Sorry! Den er ikke noen drahjelp verken for Hell eller Danielsen. Viktigere er det at Thom Hell synger flotte sanger som «Try» og «Leave behind». Enda finere og sterkere er «God above», der han synger som Johnny Cash på verset og som Neil Finn på refrenget i en meget sterk melodi. Instrumentaldetaljene og produksjonen er helstøpt og tiltrekkende. Samtidig er det lett å savne stemmen til Marte Wulff fra forrige plate. La oss håpe hun er tilbake neste gang. Uansett er dette et nydelig og mollstemt album som fungerer best som en helhet.