Liv Ullmann, som er ærespresident for Filmfestivalen i Haugesund, fikk også æren av å åpne den 36. utgaven av festivalen søndag kveld. Etter åpningsfilmen «Den siste revejakta» var over, var det en strålende blid Ullmann vi møtte.

– Den var fantastisk og perfekt gjennomført. Den var også tidsmessig riktig, selv om jeg ikke helt kjente meg igjen i miljøet. Jeg må ha befunnet meg et helt annet sted, humrer Ullmann.

Ville vanligvis slått av radioen

Ullmann har selv har spilt i utallige filmer som både er nominert til Oscar, Gullpalmen og Golden Globe, og roser også rollebesetningen i «Den siste revejakta».

– Det var et utrolig skuespill, bemerker hun, og sikter kanskje da til hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch.

Men Ullmann stopper ikke der:

– Og musikken! Nå forstår jeg hvem den taler til. Musikken i filmen er noe jeg ville slått av hvis den ble spilt på radio, men nå ga den meg en opplevelse. Flott gjort, kommenterer hun ivrig.

På spørsmål om den 69-årige filmdivaen har noe å utsette på «Den siste revejakta» svarer hun følgende:

– Nei. Vanligvis tenker jeg: «Nå skal vi se... Er det noe som er slapt?» Men denne gangen var det tvert i mot! En godt gjennomført film!

En viktig film

I «Den siste revejakta», basert på romanen av Ingvar Ambjørnsen med samme navn, møter vi de hasjrøykende hippiene Carl og Robert i 1979. 80-tallet nærmer seg raskt og for å tjene penger til hippiekollektiv på landet, kjøper de 45 kilo nepalsk hasj som skal videreselges i Oslos gater. Men den finansielle bakmannen Glenn (spilt av Kåre Conradi) har ambisiøse planer og plutselig vekkes Carl og Robert fra sin sløve harmoni. Om «Den siste revejakta» er en komedie eller et drama eller en miks av de to, er et tema som er blitt diskutert i Haugesund. Uansett mener Ullmann det er en viktig film.

– Dette er om en tid som også kunne vært i dag. Dette er om endeløs svakhet, sorg og et nært vennskap. Jeg syns jeg har sett så mange filmer om mannlig vennskap i det siste at jeg begynner nesten å bli litt lei, men denne trodde jeg på, konkluderer hun.

Glad i kollektivlivet

Det unge skuespilleresset Ingrid Bolsø Berdal, kjent fra filmer som «Fritt vilt» og snart aktuell med «De gales hus» var derimot litt mer lystig i sin oppfatning av «Den siste revejakta».

– Den var veldig morsom. Det er en festlig skildring fra det glade 70-tallet, men passe alvor på si. Jeg har tro på at den vil gjøre suksess, hevder Bolsø Berdal.

Selv om Bolsø Berdal ikke kom til verden for 1980, har hun tatt med seg noen momenter fra 70-årene.

– Jeg er veldig glad i å bo i kollektiv, bare at mitt er hasjfritt. Dessuten har vi en hytte på Ørlandet som vi er seks familier som deler. Der er det skikkelig flower-power-stemning, flirer Bolsø Berdal som beskriver «Den siste revejakta» med tre ord:

– Morsom, fri og litt ettertenksom.

Fan av boka

Ingrid Bolsø Berdals «De gales hus»-kollega Fridtjov Såheim hadde et sterkt forhold til bokversjonen av «Den siste revejakta» da han var ung. Etter å ha overvært åpningen i Haugesund har han følgende dom:

– Jeg syns den var blitt artig, selv om det alltid er vanskelig å se film basert på bøker man har lest flere ganger. Jeg syns resultatet ble lunt og varmt, konkluderer han og legger til at «gutta» (Joner og Cleve Broch, journ. anm.) gjorde en god jobb.

Men selv om Såheim likte «Den siste revejakta» på lerretet er det et par momenter han vil nevne i den negative retning:

– Det var kule musikkvalg, men ble kanskje litt mye musikk til tider. Personlig ønsket jeg også tak i det som er stygt i boka. Det dramatiske ble dempa litt ned i filmen, uttaler han.