Åpningskonsert ved De Internasjonale Kirkefestspill i Kristiansand Kristiansand Symfoniorkester, Domkirkens Motettkor Solister: Tone Elisabeth Braaten, sopran, Mark Wilde, tenor, Carsten H. Stabell, bass Dirigent: Domkantor Andrew Wilder. KRISTIANSAND: Det var noe veldig jevnt, trygt, traust og solid over åpningskonserten til Kirkefestspillene i år. For det første er selve åpningsverket, (r)Skapelsen» av Joseph Haydn, med sine 200 års avstand til vår egen tid, et valg som hverken kan forarge eller pirre. For det andre ble fremførelsen slik vi så ofte er vant til: God nok, men ikke det helt store, hverken på den ene eller andre måten. Visst er det pent, visst er det en prestasjon å få det til — med et amatørkor og et profesjonelt orkester som ikke viste seg fra sin aller beste side. Solistene var bunnsolide. Carsten Stabell imponerte mest med både dramatisk innlevelse i oratoriets innhold og en stemmeprakt som lar seg høre. Likeså imponerte unge Tone Elisabeht Braaten, ikke ved å ha en forferdelig spennende stemme, men ved å ha en s'rdeles pen stemme som gjorde alt sammen helt riktig, og som gjorde de aller høyeste tonene nesten til englesang. Tenoren Mark Wilde sang behagelig, s'rdeles pent og til dels pyntelig, men så britisk veloppdragent at det av den grunn ble litt blekt og uengasjerende. Faktisk synes jeg koret gjorde en flott innsats. De har ikke alt for mange satser i dette to timer lange verket, men korsatsene var likevel noe av det som gjorde mest inntrykk. Varm klang, god presisjon og renhet, samt god kraft når det forlangtes, så kan man heller b're over med at de (r)sovnet» litt og hadde problemer med å komme i gang ved et par av ansatsene. Orkesteret åpnet (r)showet» med Haydns musikalske skildring av kaos før skapelsen. Nå har antakelig kaos i rokokkotiden hatt helt andre valører enn i dag. Men sannelig ble ikke dette velpolerte Haydnske kaos ytterligere kaotisk ved at orkesteret hadde vanskeligheter med å komme over ens med dirigent Wilder, eller omvendt, like fra starten av. Selv Haydns kaos må ha en klar puls, og den var det tydeligvis vanskelig å finne. Men det ordnet seg straks skapelsen kom i gang. Mye fungerte bra, men det var stadig rytmiske uoverensstemmelser innen orkesteret, og s'rlig strykerne hadde mange ganger uklare vendinger. Jeg må medgi at jeg etter hvert som verket skred fram ble meget opptatt av teksten, som forbilledlig forelå både på tysk og norsk. Hadde den v'rt offentliggjort på forhånd ville ganske sikkert den lokale kvinnebevegelse ha grepet inn og stoppet arrangementet. Eller kanskje er de blitt for dannede de også? Bare hør: (r)Iført verdighet og høyhet, begavet med skjønnhet, styrke og mot, står mennesket oppreist mot himmelen, en mann og naturens konge. Den bredt hvelvede, høye panner forkynner sinnets dype visdom, og ut fra det lyse blikk stråler ånden, skaperens åndepust og billede. Bruden som er skapt av ham og for ham, klynger seg hengiven og yndefull til hans bryst». Og sluttordene, engelen Uriels formaning til Adam og Eva like før slutningskoret, er som et gufs fra enevoldstiden: (r)Lykkelige par, og for fremtiden lykkelig, hvis ikke falsk innbildning forfører eder til å ønske mer enn I har, og å vite mer enn I skal». Her er fyrste, biskop og militærmakt enige om hvordan de skal holde folket nede: Ikke la dem kreve, ikke la dem vite. Men - det er jo 200 år siden, og vi var bare på museum.