Hva er det som får folk i hopetall til å sitte med smil om munn og bare spise av disse herrenes, kelnernes, hender, ta imot og nyte, nikke anerkjennende, sende blikk til hverandre, nynne med og etter en stund rope på måker. Vi vil ha måker. Vil ha, vil ha, vil ha, sier Børretzen og siterer måkene, som han hater, og det er akkurat den folk aller helst vil ha.Ingen tvil om at Odd Børretzen er blitt et fenomen, mer enn i nærheten av et kultfenomen. Selv innledet han med å avkrefte at alle jeg-ene i tekstene hans henviser til ham selv: Det er en fyr som heter Kjell Adamtzen det dreier seg om. Denne Adamtzen er tilfeldigvis nokså nøyaktig like gammel som Børretzen, 76 år, og har en oppvekst som til forveksling er lik Børretzens. Og i løpet av forestillingen glemmer vi Adamtzen og opplever Børretzen, og Myhre med sin gitar og et ytterst elegant spill. Han innvier oss i barndommens identitetskrise. «Nå har folk identitetsproblemer fordi de ikke vet hvem de er. For meg var det omvendt», omtrent som hos Jan Erik Vold: Sorry, brødre, det ble meg! Og omtrent som hos så mange av oss andre som aldri ble helt fornøyd med den en så i speilet så lenge det var barndommens øyne som tittet. Streif i barndommens frykt og angst, konkretisert til en smijerns stålampe som om natten begynte å bevege seg i rommet, kastet truende skygger rundt seg, og som forhindret smågutten i å sovne, for tenk hva denne stålampen kunne finne på om den fikk romstere uforstyrret gjennom en lang natt. Hvem har vel ikke disse barndommens smijernslamper i minnet, eller får hjelp til å hente dem frem igjen når Børretzen minner oss på det! Jeg har i alle fall min, ikke akkurat en smijernslampe, men noen kvister i furutaket som utgjorde de merkverdigste trusler i skumringen. Odd Børretzen åpner øynene for små og tilsynelatende uviktige detaljer i barnets, den voksnes og den eldres liv. Hvor viktig er det å gjøre oppmerksom på at 76-åringen på Theatercafeen har lyst på en halv Valpolicella til, etter den første? Ikke viktigere enn at det ligger en gjenkjennelse i det, både for eldre og yngre. Gjenkjennelsen må være hemmeligheten ved Børretzen/Myhres suksess. Gjenkjennelsens poesi er det de bedriver. Den oppnås bare ved at poeten raust gir av seg selv, henter av eget liv og gir til publikum, i full visshet om at det enkelte liv ikke er så fundamentalt forskjellig fra det andre at ikke det skulle finnes berøringspunkter som interesserer. Så viser det seg at berøringspunktene er flere enn vi aner. Og når berøringen skjer, det er da det er ålreit. Mer enn ålreit. Det gav et stort publikum spontant uttrykk for med stående applaus på Vaskeriet fredag kveld. Det var en hjertens takk til to elegante kelnere for hva de serverte. Og meget velfortjent.KONSERTOdd Børretzen og Lars Martin MyhreVaskeriet, KristiansandEmil Otto Syvertsen