Drama
Russland 2010
Regi: Aleksei Fedorchenko
Manus: Denis Osokin
Musikk: Andrei Karasyov
Skuespillere: Yuliya Aug, Igor Sergeev, Viktor Sukhorukov, Yuri Tsurilo, Ivan Tushin
Sensur: 7 år
Egnethet: Voksen
Nøkkelen som får handlingen til å bevege seg i denne filmen, er et meget gammelt begravelsesritual innen Merjanakulturen. Merjane er et finsk-ugrisk folk som bosatte seg på de russiske slettene for flere hundre år siden. Merjaenes kultur er blitt påvirket av og tatt opp i seg elementer fra både russere og slavere, men fortsatt lever og ånder noen av merjaenes tradisjoner.
Miron og Aist har kjent hverandre i årevis. Miron er den eldste av dem. Da hans unge kone dør, henvender han seg til den enslige Aist, for at Aist og han skal utføre merjaenes begravelsesritual med henne. Et ritual som ikke bare er med henne, men også for henne, for ånden hennes. Merjaene har ingen guddom, de ser på livets formål og livets dynamikk som en kjærlighetspakt mellom deres eget folk. Derfor begraves merjaene ikke på kirkegårder, de gjennomgår et langt, nøye ritual, der de døde blir brent etter gamle skikker, utført av deres egne.
Russland har fostret flere store filmpoeter, nok å nevne Andrej Tarkovskij, Aleksandr Sokurov og Andrej Zvyagintsev. Regissøren her, Aleksei Fedorchenko («First on the Moon», «Tilbake» og «Forvist»), er et navn som føyre seg inn i denne rekken. For: Fortellerlinjene er poetiske, uttrykkene er poetiske, med en form som en rolig bekk, men en bekk har alltid en understrøm, husker du. Og både linjer og uttrykker er omgitt av stillhet, men igjen: Det er ikke en stillhet som må forveksles med tomhet.
Men tross poesien og den stillferdige symbolikken, er det hele tiden en besk og tidvis ødslig hverdag som skildres. Men se så: I sluttscenene forvandles denne hverdagen til en form for magisk realisme, slik en kjenner det blant annet fra søramerikansk litteratur.
Musikken er vevd tett sammen med både fortellerstruktur og utrykk, enten som en mørk, vibrerende dur, nesten som lyden av en fjern elv, eller som enkle pianotoner. Skuespillerprestasjonene er nakne og enkle, ingen patos, ingen store bevegelser, likevel uhyre virkningsfullt.
Tross det tilsynelatende fremmede, ødslige og mørke, og temaene sorg, savn og gamle, gamle ritualer, føles denne filmen ofte bemerkelsesverdig varm og lys. Det gjør alltid gode, ekte kunstverk. La oss si det slik: Fløten flyter alltid opp, vet du.