USA 2009
Regi: Clint Eastwood
Manus: Anthony Peckham, basert på en bok av John Carlin
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Sensur: Tillatt for alle
Egnethet: Ungdom/voksen
”Invictus” forteller om den nyvalgte presidenten Nelson Mandela i Sør-Afrika i 1994. Mandela forsto at virkelige ukonvensjonelle virkemidler måtte tas i bruk for samle et splittet land. Et av midlene var å nå et sportslig mål som syntes umulig: Å vinne VM i rugby. Mandela forente sin visjon med lederen for rugbylandslaget, Francois Pienaar.
Samtidig er dette også et portrett av politikeren og mennesket Nelson Mandela. Om hans store evne til å tilgi: ”Det å tilgi frigjør menneskene og skaper derved ekte styrke”. Om hans varme og sjarme og om den begavede kombinasjonen mellom dyp humanisme og politisk sluhet han besatte.
Morgan Freeman (”Driving Miss Daisy” m.fl.) spiller Mandela. Freeman er fysisk større enn Mandela, og han har en annen type utstråling. Likevel makter han gjennom sin skuespillkunst å gi oss Mandelas vesen.
Hadde en annen enn Clint Eastwood sittet ved regispakene, kunne denne filmen meget lett ha stupt i bakken som en hengt mann. Den gjør ikke det, i stedet fengsler den oss, den rører ved noe basalt i oss. Og Clint Eastwood klarer å styre unna de kulørte fallgruvene. Og hvorfor? Fordi han først og fremst er et klokt menneske, men også fordi han er en erfaren filmkunstner med blikk, med teft, med balanse.
For, nemlig: Her kunne en mindre kunstnerisk bevissthet ha blitt sumpete sentimental, han kunne ha blitt sjåvinistisk, han kunne ha stablet opp grove effekter i både uttrykk og i det psykologiske.
Og som en forlengelse av det tidligere nevnte: Clint Eastwood har aldri skapt kunstneriske sikrere og mer solid fortalte historier enn han har gjort etter at han ble sytti år (!). Han er født i 1930. Det begynte med ”Million Dollar Baby i 2004, forsatte med ”Flags of Our fathers” og ”Letters From Iwo Jima” i 2006, hans siste verk før ”Invictus” var ”Gran Torino” i 2008.