«Alt som var igjen var mønsteret på ansiktet hennes, som alltid var der, blodfylte merker som ikke forsvant. De så ut som om de skulle blomstre i alle farger.» Søskenparet U-mi og U-ils første minner er voldsmerket, men ispedd håp. Når moren dør og faren begynner å dra på lange jobbreiser, etterlates barna til slektninger som ikke vil ha dem. Det eneste stabile og selvfølgelige i tilværelsen deres er at de har hverandre. U-mi forstår tidlig at hun må ta var på lillebroren, som ikke er like kvikk og sterk som henne selv.

U-mi tar inn verden åpent og sanselig, og observerer de voksnes oppførsel med frykt og fascinasjon. Det finnes mye elendighet rundt om i det smågale nabolaget deres – vi er i de økonomiske nedgangstidene i Sørøst-Asia på slutten 1990-tallet – men barna leter frem, slik bare barn kan, små magiske lyspunkter å ta vare på: Søskenbarnas klinkekuler, damenes sminkepunger, chilliduftende pengesedler, de klare tonene fra en klarinett og naboens fugl, som kan kjennes i hånden som «et stykke luft». På himmelen der englene flyr, finnes det også frie fugler, og både U-mi og U-li bakser med armene i søvne og drømmer at de er «utmattede fugler» som kan fly.

Søskenparet sluker enorme mengder tegneserier og filmer, og forsøker å klare seg uten de voksnes oppsyn. U-mi er dessuten flink på skolen, og når en «rådgivermor» kommer snokende og ber henne føre logg over dagene sine, skriver hun stort sett bare hvilke fag hun har hatt på skolen den dagen. Den «rosa og grønne muggen [som] blomstrer over rommet» mens «mus og rare insekter kravler gjennom sprekkene i vinylbelegget på gulvet», holder hun for seg selv. Og når U-li ikke gjør som han skal, straffer hun ham hardt slik hun har sett de voksne gjøre. Men jo mer hun hakker på ham, og kaller ham for gnager og rotte og bakgårdskatte, jo mer faller han sammen og inn i seg selv. Stadig tynnere og mer fremmed, ser han ut til når som helst å kunne lette fra bakken ...

Enkelte partier mangler litt driv, men oppbygningen er fin og subtil. På sitt beste har romanen et fargesprakende billedspråk, og blir liggende som et mareritt mellom hendene dine: sår, brutal og ubehagelig troverdig.