Komedie/romantikk

USA/England/Spania

Regi og manus: Woody Allen

Skuespillere: Owen Wilson, Rachel McAdams, Marion Cotillard, Carla Bruni

Sensur: Tillatt for alle

Egnethet: Ungdom/voksen

Woody Allens beste filmer er stemninger med et overtrekk av romantikk og vittigheter og en bunn av human livsklokskap. Han synes alltid å si: Vær ærlige, bry dere om hverandre, lev sant. Flørt, krangel og erkjennelse er stikkord for hans beste filmer.

Andre av hans produksjoner er nærmest sjarmerende og komiske anekdoter. Og i flere av disse flyter han over i det magiske: han utvider fantasien langt, langt utover det hverdagslige.

I «Midnight in Paris» smelter han sammen livsklokskapen med sjarmen og det magiske. Hør utgangspunktet, min venn: Gil (Owen Wilson) er en manusforfatter i Hollywood med ambisjoner om å modulere seg over i romanforfatterens sfære. Han er forlovet med Inez (Rachel McAdams). Pen, men mye på «u». Som uspiselig, for eksempel. Hennes foreldre ville ha blitt bedt til middag hos Sarah Palin, om de hadde kjent henne, for å si det sånn.

Alle fire er på ferie i Paris. Med alt hva det betyr av turisttramping, shopping, middager, treff med andre amerikanere. Men Gil vil heller snuse inn atmosfæren i Paris og jobbe med romanen sin. Noe som får hans tilkommende svigerfar til å sette en privatdetektiv på ham.

Men, vel: En kveld, lett rødvinsberuset, alene, setter Gil seg på en trapp. Og da en klokke i nærheten nettopp har slått midnatt, dukker en stilig veteranbil ut av mørket. En festkledt gruppe høylytte amerikanere ber ham med. Halvt motstrebende, halvt nysgjerrig, går han inn i bilen. Og se: den kjører inn i 1920–årenes Paris. Han møter Scott Fitzgerald og hans vidløftige kone Zelda. Han møter en vital Ernest Hemingway. Og Dali, Picasso, Bunuel. Og mentoren Gertrude Stein. Og han danser charlston og han drikker champagne. Og da han morgenen etter forteller det hele til sin forlovede Inez, tror hun han har hjernesvulst.

Både det gate – og hverdagsnære og bukkerittene i fantasiens verden, er utført med alskens tørrvittighet og alskens sjarm. En sjarm som er varm og nesten sjenert. Og som alltid er Woody Allens regi enkel, med en korthuggen rytme, «tett på» og inngnidd med stemning.

Og som alltid har han fått med seg en bred samling dyktige skuespillere. Foruten hovedrolleinnehaverne, noterer vi oss Corey Stoll som Ernest Hemingway. Han tolker Hemingway, lenge før han ble Papa Hemingway, akkurat slik vi går rundt og tror han var. Presidentfruen Carla Bruni, mest kjent som modell og sanger, er med i en birolle som turistguide. Hun får ikke vist mye skuespillkunst, men hun har en utstråling som en kostbar flaske champagne.

Men: Woody Allen dreper effektivt vår stundevise trang til nostalgi ved å analysere nostalgi. Nostalgi, sier han gjennom en av sine figurer, er vår angst for å ta innover oss en smertefull nåtid. Vi dveler ved det forgangne, i stedet for å leve i nået.

Så, etter å ha blitt sjarmert av «Midnight in Paris», sitter vi også igjen med en svevende tungsindighet i oss. Og den tungsindigheten sier: Nostalgi er ikke lenger hva det var.