ROCK
Full pakke. Over 77 minutters spilletid. Fire av låtene passerer ti minutter, og vel så det. Dream Theater leverer så det holder med et innhold som vil vare helt til de finner det for godt å gi ut neste album.
Dette er deres ellevte album, og den første utgivelsen med den nye trommeslageren Mike Mangini etter at Mike Portnoy dro over til Avenged Sevenfold. Akkurat det betyr kanskje ikke så mye fra eller til. Amerikanske Dream Theater fortsetter å bruke brede pensler i sin utforming av storslåtte progrocklåter med symfoniske elementer, metal, hardrock og kraftpopballader i sin vide musikkpakke. Slik som de har gjort det siden albumdebuten på slutten av 80–tallet.
De er kanskje snillere her enn tidligere. Her er mer symfoni enn metal, for å si det sånn. Men innholdet er sterkt og forførende, og Dream Theater er antakelig verdens beste progrockband akkurat nå, med det beste våpenet man kan ha når man vil gå inn i teatralske drømmer. Nemlig sterke melodilinjer med virtuose instrumentalpartier og blendende overganger mellom det vakre og det harde. Langt, drøyt og seigt. Dvelende og vakkert med styggvakre brudd.
Noen vil nok synes at dette er i snilleste laget fra Dream Theater. Men her er dramatikk nok til å fordype seg og leve seg inn i. Vi er ikke på Old Trafford og ser fotball, men vi er i rocken sitt drømmende teater og hører på god musikk.
