Den iranske regissør, forfatter og billedkunstner Marjane Satrapi hadde stor suksess med filmatiseringen av hennes egen tegneserieroman "Persepolis" i 2007. Her fører hun en annen av sine tegneserieromaner over til film, til realfilm, denne gangen.
Det hele utspilles i Teheran. Og det handler om en mann som bestemmer seg for å dø. Absurd. Jada, vi medgir det, men måten alt er bygd på, gjør at dette faktisk blir en riktig livlig historie om en døende mann. En lett surrealistisk komedie, faktisk.
Gjennom de siste seks dagene av fiolinisten Nasser-Ali får vi oppleve poengterte øyeblikk, fatale øyeblikk, meget viktige øyeblikk i hans liv. Han vil dø fordi han ikke finner en fiolin som passer ham, hans håndlag, hans teknikk og hans følelsesregister. Hans kone har i fullt sinne ødelagt hans kjære fiolin.
Men under den nesten klovneaktige tonen og bevegelsene, stiger det fram et annet univers: Filmen er et verk som forteller oss vesentligheter om Kunsten, Kjærligheten og Tap.
Selve regigrepene er bevegelige, iblant utpønskede, men med disiplin, stor disiplin. Skuespillerne utviser stor lekelyst innen disiplinerte rammer, de også.
Sluttsummen lyder paradoksal: En livsbejaende film om Døden.
