Det er en enkel historie. Tatoveringskunstneren Elise og bluegrassmusikeren Didier møtes og blir hodestups forelsket. De begynner å spille i band sammen, blir gravide og skaper seg et hjem i et forfallent hus. De er lykkelige. Syv år senere blir datteren deres alvorlig syk.
Sånn er historien, men det er ikke slik «Alabama & Monroe» forteller den. Filmen hopper abrupt frem og tilbake i tid – fra intens elskov i pickupen til tårer ved sykesengen, fra jublende konserter til øredøvende, smertefull stillhet. Det er en krevende form med store emosjonelle kontraster, men musikken holder det hele sammen. Den er det eneste som kan romme både gleden og smerten. Uten musikken hadde den enkle historien antakelig blitt for vond til å holde ut.
Kanskje tar «Alabama & Monroe» seg selv litt vel høytidelig , og den mister definitivt noe av energien i siste akt. Likevel har den klare kvaliteter både som drama og musikkfilm. At den får frem hvilken kraft og skjønnhet som bor i bluegrassmusikken – her strålende fremført av de belgiske skuespillerne selv – er bare én av flere gode grunner til å se den.