Det er vel ingen tilfeldighet at en østerriksk filmkunstner tar opp et slikt meget vanskelig og provoserende tema: Å holde et barn innestengt for å bruke det i seksuelt øyemed.
Østerrike har jo de siste årene hatt et par slike tilfeller, og det av meget grotesk karakter. Og la det være kunngjort: Denne filmen er vond å oppleve og iblant spør en seg hva som i bunn er mål, mening og retning med et verk som dette.
For, nemlig: Filmen viser, fullstendig objektivt, ja, klinisk, hvordan en mann i begynnelsen av trettiårene, som i det ytre lever et borgerlig, stille liv, holder en gutt på rundt ti år fanget i et rom i kjelleren i sitt eget hus. Med jevne mellomrom misbruker han gutten seksuelt. Ellers er forholdet preget av et avdempet herre og tjener-forhold, iblant faktisk av en famlende far/sønn-tilværelse. Men vi noterer oss underveis i prosessen at guttens ulming av opprør vokser.
Filmen skildrer ikke hvordan gutten er havnet der, det er det nesten klaustrofobiske forholdet mellom dem, kjemien som har oppstått, de syke bindingene, som tegnes. Og de tegnes like kliniske som en nitidig legejournal. Og gjennom denne formen, denne stilen og dette tonefallet, får vi en innsikt som gjør direkte vondt, en føler seg syk om hjertet av å se og føle og annamme dette.
Dialogene virker fullstendig autentiske, skuespillere opptrer som om de er mennesker som ikke vet de blir filmet, hele dramaturgien er særdeles effektiv på sin tilsynelatende udramatiske måte. Det er aldri noen gang spekulativt.
Men igjen: En føler seg ikke sikker på verken motivene eller målet, meningen og retningen med å skape denne filmen. Men som utgangspunkt for en debatt har den absolutt sin meget klare berettigelse.