Det spirer godt i norsk poesi. Flere unge, spennende lyrikere har debutert i år, og nå kommer én til: Anja Høvig Strømsted, født i 1986, oppvokst i Larvik. Hun har studert skrivekunst i Bø og i Gøteborg, og arbeider også med performance og fotokunst. Forlaget har sine ord i behold når de kaller utgivelsen en «eksperimentell diktbok». Én av bokas seksjoner består for eksempel av foto av ark med maskinskrevne dikt, brettet i forskjellige formasjoner. Blant annet kan man skimte bruddstykker fra T. S. Eliots «The Waste land». I en annen seksjon er Darth Vader fra Star Wars en sentral og tvetydig figur: «darth vader er på vår side selv om han er ond sier du / det er han vi stammer fra». Forlaget har fremdeles sine ord i behold når de sier at her møtes den klassiske litteraturen og populærkulturen «i frisk fusjon». Men som vi vet fra næringslivet, er fusjon ingen garanti for suksess.
Boka er liten og lekker , med bruntoner både på omslaget, i fotografiene og i selve teksten. Det signaliserer en neddempet tone. Boka har 10 seksjoner, hvorav den korteste består av ett dikt, den lengste seks. Ingen av diktene overskrider én side. Vi befinner oss med andre ord i det knappe formatet. Selv ordene fortettes: «sx» = sex, «r» = er, «c» = se. Hver seksjon fungerer som et rom , hvor leseren – uten videre forklaring – blir konfrontert med en med en ny situasjon, en ny personkonstellasjon og en ny poetisk stil. Det gjelder i alle fall for de fleste seksjonene. Den første («Å») og de siste («Darth Vader», «Blå» og «Amor Umor») ligner imidlertid hverandre. Her står et trøblete kjærlighetsforhold i sentrum, og det er her referansene til populærkulturen trenger seg på: «Du sier vi kan ikke elske hverandre mer / og retter følelsene dine mot insektoider / vi bor blant ferroans og far-outsidere og / svarte trær som nesten ikke klarer / å / puste lenger». Dette er en kul stil, men den smaker av forfatterskole, og i lengden kommer det lite ut av den. Hva de emosjonelle problemene til dette paret består i, forblir i alle fall uklart.
Mer spennende er de seksjonene hvor Strømsted stripper språket sitt, gjør det primitivt, og orienterer seg mot ytre og indre konflikter i en persons oppvekst. Seksjonene «Villsvinet» og «We do magic» er bokas beste. I den første møter vi et temmelig aggressivt jeg, antakelig ei jente, som kanaliserer sinnet sitt mot både villsvin og kirkegjengere: «alle kommer til å hate meg». I den andre møter vi et jeg, kanskje samme person, under opplæring av en «hun». Men følelsene er ambivalente: «en dag er vi voldelige. det er ikke fysisk. vi kommer til å sprekke. vi kommer til å bli reddet. hun skal vise meg veien. hun skal lære meg. hvis hun ikke lærer meg skal jeg aldri lære. jeg skal ikke lære min vei. jeg skal gå alle veier. jeg skal ikke finne meg selv.»
Her er det nerve , både språklig og tematisk. En trussel om ikke å finne seg selv, det er sterk kost i individualismens tidsalder. Dette temaet skulle jeg gjerne se utviklet videre.