Vi er først i Istanbul , uten at det lukter Istanbul. En ung kvinne fra Finland (det heter vel neppe finnesse?) møter en ung nordmann. Søt musikk oppstår på den søte måten mellom meget sympatiske mennesker. Det ender som en avbrutt setning, fordi nordmannen dagen etter reiser hjem til Oslo.
En tid etter flytter den finske kvinnen til Oslo for å jobbe. Hun er utdannet danser og arbeider som koreograf. En dag tror hun at hun ser nordmannen fra Istanbul igjen. Det viser seg å være feil, det er bare en som ligner. De blir likevel kjent, etter hvert kjent i bibelsk forstand, også. Så flytter de til Helsinki. Der oppdager begge at forholdet er et misgrep. Så, av alt, møter hun en kveld på bar sammen med kolleger, Mannen fra Istanbul igjen. Store smil. Begge sjauer litt for å finne den andre igjen, ingen av dem tenker på å gi hverandre deres respektive telefonnumre. Men de møtes. Store smil og varsom elskov i bløtt motlys. Slutt.
Med all respekt å melde : Dette engasjerer ikke. Tross meget sympatiske mennesker. Eller kanskje nettopp derfor? Og tross en stillferdig eleganse i både regi og fotografering. Og tross ledige skuespillere, de gjør hva de makter i henhold til manuset. Og rent formelt i så måte: Vi får altfor lite å vite om mannen den finske jenta flytter til Helsinki sammen med. han blir en vag påstand. Hun, kvinnen, er langt dyktigere utbygd, hun har kjøtt og blod og nervetråder.
Vi vil likevel ikke karakterisere dette som kjedelig. Vi lander på en litt svevende og fargeløs karakteristikk: Sympatisk.