Det har ofte vært noe uforløst over soloplatene til Morten Harket. Det skyldes først og fremst mangel på de helt store låtene. Litt slik er det her også, men totalt sett er likevel «Brother» bedre enn forgjengeren «Out of My Hands».
Han skal altså gjøre konsert under Odderøya Live i sommer. Konsertsettet vil nok bli preget av låtene på dette albumet. Dersom vi legger til «A Kind Of Christmas Card «pluss et par a-ha-låter, bør det bli fett nok.
Soloprosjektene til Harket har bestått av både flopper og kommersielle oppturer. For det beste albumet, «Wild Seed», fikk han fire Spellemannpriser i 1995. De norskspråklige platene glemmer vi. «Brother» er hans sjette soloalbum, og tittelkuttet surrer allerede sin seiersgang på mange radiostasjoner. Her har han truffet med noe av den samme søte melankolien som han gjorde med «A Kind of Christmas Card».
Albumet er ujevnt i appell og ujevnt i kvalitet. Morten Harket er best når han er nærmest a-ha i stil og uttrykk. Det er han på den fengende og flotte «Whispering Heart» og «Do You Remember me» med sitt gode refreng. «Heaven Cast» er ålreit. Det er også «Oh What A Night», mens «Can’t Answer This» er en forførende og fin ballade. Da er vi alle fall oppe i seks greie låter når vi tar med tittelkuttet. Dermed sitter vi igjen med drøyt 20 minutter med det vi kan kalle for god pop.
På mye av resten møter vi det uforløste og det kjedelige. «Safe With Me» er hakkete og lite tiltalende. «There is A Place» er en forutsigbar og naken ballade som ikke fester seg som noe stort. «End of The Line» er lett forglemmelig, og avslutningslåten «First Man to The Grave» mangler et momentum og noe å gripe tak i.
Mesteparten av albumet er akkurat som sist gjort i samarbeid med svensken Petter Kvint. De balanserer på streken som setter grensen for bruken av floskler og klisjeer både når det gjelder tekst, melodi og utforming. Noe blir lyttevennlig og fengende så det holder på grunn av den sterke stemmen til Harket, og noe faller for sine egne og enkle grep og knep.
Det som er helt klart og tydelig er at Morten Harket ikke er mett. Han har helt sikkert nok penger. Men han vil fortsette. Han vil ut å spille. Ikke bare her hjemme, men også ute i Europa. Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å ønske ham lykke til, for vi tåler Morten Harket en runde til.