Jeg skulle ønske jeg ikke hadde lyst til å forsøke å latterliggjøre hoveddelen av denne forestillingen. Det lett å se den gode hensikt, nemlig. Crystal Pites «Ti duetter omkring temaet redning» (15 min.) belyser parforhold og dynamikken mellom to mennesker på en fremragende måte, tidvis i dans som berører og beveger tilskueren. Bare synd at så mye av det foregår i dårlig lys, til dels i sterkt motlys, så det blir nesten som skyggebilder. Men fine skyggebilder er det jo. De fem dansernes mime— og muskelspill må man se langt etter.
Sharifis «Skygger forblir i taushet» (45 min.) «tematiserer samfunnsdynamikken og individets plass i kollektivets driv» - som det heter i programmet. Her går undertegnede tom for velvilje. Sharifis koreografi får meg til å tenke på en folkehøgskoles dramalinje på turné. Først står de ti danserne på linje og synger en sang. Da er man glad for at det er dansere de er, og ikke sangere. Etter sangen er det som om man vil fortsette med «Så knytter vi kjærlighets hellige bånd» som det heter i julesangen, hvilket man gjør, og så drar man båndet i stykker. Alle havner i venstre hjørne av scenen. Hadde det vært folkehøgskoleelever ville man tenkt at de hadde fått beskjed om å bevege seg langsomt og etter hvert med økende intensitet til ditto musikk. Her er det ingen musikk. Stille begynner det å skje noe der i hjørnet. Etter en stund står de alle i ring og begynner å trampe. Alltid er det noen som ikke klarer å trampe i takt. Så får vi motlys. Gå over scenen på så mange måter som mulig. Gjerne med spasmer. Se nevrotisk ut. Og så videre. Trampinga kommer tilbake, men da i opptak. «Frys» sa man til folkehøgskoleelevene på 1970-tallet når dramatimen gikk mot sitt mest intense. Ti dansere står urørlig. Så er det en som ikke kan la være å røre på seg. Mot slutten ligger alle strødd og urørlige utover scenegulvet, men selvsagt er det en som ikke kan ligge stille. Joda, det er gode illustrasjoner på menneskelig samspill og mangel på den slags. Men dans?