Med romanen ”Slagside” har Heidi Sævareid dykket enda dypere ned i mørket, til en verden av ensomhet og skyld, vold og aggresjon.
I fjor kom Heidi Sævareid med en bok om suspension, om å heise seg opp etter kroker festet i kroppen — å søke smerte, kanskje for å kjenne at man henger sammen. For den fikk forfatteren, oppvokst i Lillesand og Kristiansand, en Brage-nominasjon.
Smerte og kropp er fortsatt sentralt i Sævareids litteræratur.
Det handler om steile og stolte Vilde, som ikke vil defineres, som aldri åpner seg for andre, som noen ganger sårer, bare for å ha kontroll, som av og til gråter og som elsker å slåss.Vilde har guttekjæreste, men har hatt en jentekjæreste før — Karoline. Litt etter litt avdekker Sævareid den bakenforliggende historien om Karoline. Noe har skjedd, og Vilde klarer ikke skyve det bort. Hun reiser til Bristol for å gjøre noe annet, for å glemme, og her begynner hun med kampsporten Krav Maga. Her treffer hun også Fiona. Fiona blir en kjærkommen venn, men snart oppdager Vilde at hun ikke slipper unna, verken Fiona eller tankene sine.
Det tar litt tid før vi kommer under huden på Vilde, det tar tid før vi forstår prosjektet hennes og hvorfor hun er der hun er. Og kanskje bidrar ikke jeg-formen her til nærhet, men snarere det motsatte - fordi det bare blir tydeligere at hovedpersonen er litt uklar. En stund. Dette litt udefinerte i starten av boka gjør at det tar litt tid å trenge inn i selve teksten og la seg fange. For man ønsker seg jo en hovedperson man kan, om ikke like eller forstå, så i alle fall interessere seg for.
Men det varer ikke så lenge . For så eskalerer konflikten med Fiona, frykten for å miste kjæresten når et klimaks, og skyldfølelsen for det som skjedde med Karoline blir umulig å undertrykke. Det er i utlegninger av det relasjonelle Heidi Sævareid viser sin styrke. Hun observerer menneskelige samspill med skarpt blikk. Da lyser raseriet og fortvilelsen, angsten og manien fra den mørke teksten. Da er det full fyr.