— Jeg husker at det kom inn noen eldre gutter med gitarkassen full av øl. Så jeg tenkte «akkurat ja, dette er rock and roll».
Sier Stein Roger Sordal. Om natt til første mai 1989, da han spilte sin aller første konsert. Med fjortisbandet Torment, på Slettheia grendehus. Med rosa Ball-genser, V-gitar og hockeysveis.
— Var det fælt å stå på scenen? Eller følte du deg hjemme med en gang?
— Jeg var ikke så nervøs, for jeg følte at jeg kunne låtene. Og jeg kunne traktere instrumentet. Det som var flaut var å synge for folk. Med pipestemme og ikke helt kontroll. Men jeg husker jeg tenkte at det var dette jeg skulle gjøre med livet mitt. Det var ingenting i verden som kunne endre på det.
— Men du spilte fotball på den tiden, og hadde vel et talent der også?- Ja, jeg tror kanskje det. Mange av trenerne hadde tro på meg, Og det var litt av en gjeng som spilte på Hellemyr og Barka da jeg begynte. Totto Dahlum, Frank Strandli, Andreas Lund, Steinar Pedersen, Kjetil Pedersen, alle var med og spilte på skolen vår og de gjorde det bra. Men jeg valgte musikken. Jeg fikk en gitar av min bror og ble fort ganske bra til å spille. Og det var jo mindre pes enn å løpe ute i regnet.
— Du gjorde deg bemerket i musikkmiljøet, men du dro aldri ut for å «slå gjennom», slik for eksempel Erik Faber og Thom Hell gjorde?
— Nei, jeg pendlet til Oslo i en liten periode, men det var mer for å skrive og komme seg litt vekk. Det er jo i Oslo det skjer, det er der man knytter kontakter, men den tanken slo meg aldri så sterkt. Jeg ville lage musikk, og det kunne jeg gjøre hvor som helst. Det som handler om promotering har bare vært et forstyrrende element for meg. Det føltes unaturlig å gå inn på et kontor og si «hei du, jeg har laget en poplåt». Det å selge seg selv… det skurrer for meg.
— Du har gjort mye forskjellig, i mange forskjellige sjangre. På soloplatene har du jaktet et eget Sordal-uttrykk, et slags country-soundtrack med elementer av setesdalsmusikk. Føler du at du har kommet dit på den nye plata?
— Jeg nærmer meg. Hver gang vi spiller inn en ny plate tar vi kjernen av det som var bra på den forrige, og jobber videre derfra. Jeg er ekstremt fornøyd med måten alt er blitt gjort på denne gangen, innspillingen på hytta, og miksen av Morten Martens, som har fanget nerven i plata og forsterket uttrykket jeg var ute etter. Det er også mer ro over denne plata enn den forrige, som hadde mye angst i seg. Denne er mer bestemt, det er mer orden. Jeg har slått meg til ro med ting, både gleden, sorgen, frykten, og angsten.
— Men la oss være ærlig, et 25-årsjubileum tyder jo på at du begynner å dra på årene..
— Ja, herregud, jeg er jo gammel…
— Fortell om han fyren som vant NM i Rock med Tørst for litt over 15 år siden. Stein Roger Sordal i begynnelsen av 20-årene?
— Han var kreativ, men han visste jo ingenting om noen ting. Men han hadde det veldig bra og det var mye gøy. Det var bare rock and roll, uten noe tanke bak noe som helst. Det handlet om å skrive låter og spille konserter. Musikalsk sett var alt helt feil: Lange introer, altfor mange gitarsoloer - og synthsoloer overalt. En produsent ville ledd seg i hjel og bedt oss bytte ut alt. Men vi digget det.
— Og i musikk er det jo bare kult å bryte reglene…?
— Ja, det er dødsfett. Og derfor gjorde vi det, og ga blaffen. Vi låt best sånn, men nå kler vi andre ting bedre.
— Hva har forandret seg mest siden de dagene?
— Kosen med å spille er den samme, men låtskrivingen, selve prosessen, har forandret seg mye. Når man har holdt på så lenge er det viktig å overraske seg selv, ta det til et nytt nivå. Og det blir vanskeligere og vanskeligere. Gå dypere og dypere, grave lenger og lenger inn i gruva. Kanskje jeg finner ut at her kan jeg være i noen år, eller kanskje jeg stikker meg fast og går over i noe annet. Elektronika, pop, heavy eller country. En som vingler sånn er sikkert det største marerittet et management kunne hatt. Og det er vel én av mange grunner til at jeg alltid har stått alene.
Sordals favoritter
Beste konsert jeg har gjort: - Steike, det er vanskelig. Jeg går for Angels Motel-konserten under Odderøya Live i 2010. Bandet satt, låtene satt, det var veldig bra.
Beste låt jeg har skrevet: - Et grusomt spørsmål. Det er nesten umulig å svare på, men jeg velger Green Carnation-låten «House of Cards».
Beste coverversjon jeg har gjort: - Det er enkelt. Det er «Scoundrel Days» (A-ha). Låten er utrolig bra og jeg er veldig fornøyd med tolkningen vår.
Favorittplate med andre artister: - De siste årene har jeg hørt mest på Bon Iver. Den andre, selvtitulerte plata har jeg spilt hver uke siden den kom.
Beste konsert jeg har vært på: - Jeg har aldri hatt det så kult på store arenaer, så det må bli en intim konsert. Jeg velger A-ha på Rockefeller i 1994.