Stikkord: Professor og rektor ved Norges tekniske høgskole (NTH), sjef for forskningsstiftelsen Sintef, sentral i utviklingen av Olje-Norge, forskningspolitikk og tunge verv i næringslivet. Det hele krydret med litt hovedflyplass.De 357 sidene preges først av pertentlighet og dårlig skjult selvtilfredshet, før det faktisk begynner å bli spennende.Sett fra Sørlandet merker man seg først Moes to år som ung sivilingeniør i Kristiansand tidlig på 50-tallet, hvor han som Lindboe-ansatt (hvor ellers?) jobbet på bedrifter som Falconbridge, Hunsfos, Leif H»bert og Westermoen Båtbyggeri. Så bærer det løs med skipsprofessorat i en periode med voldsom teknisk utvikling, før leseren får en innsideversjon av hvordan Norge på kort tid klarte å utvikle et topp, internasjonalt oljeteknologisk miljø fra bunnen av. At så skjedde, skyldes ikke minst teknologioverføring fra tradisjonell, landbasert virksomhet til den nye vekstnæringen, delvis via den gamle vekstnæringen skipsfart. I tillegg stilte næringslivet opp med kroner da de trengtes mest. Lesverdig!I 1977 var Johannes Moe med i Abrahamsen-utvalget, som foreslo fire alternative steder for å plassere en ny, teknisk høyskole i Norge. Et av dem var Vest-Agder. «Fra Vest-Agder hørte vi i første omgang intet. Først meget senere ble jeg invitert til et møte med myndighetene i Kristiansand for å informere om hvordan jeg så på byens muligheter for å etablere en teknisk utdanning på universitetsnivå. Jeg måtte da beklage at toget etter mitt skjønn var gått», forteller Moe om den sivilingeniørutdanningen som havnet i Grenland.Den som følger HiA's bestrebelser for å bli universitet fra inn— eller utsiden kan også lære adskillig av teknologen. De utfordringene NTH, senere NTNU har stått overfor de siste tiårene, er ikke ulike de HiA baler med i dag. Samtidig er det symptomatisk at Moe, som er kritisk til Gudmund Hernes' innsats som utdanningsminister, overhode ikke nevner høyskolereformen av 1994 som ga oss 26 statlige høyskoler over det ganske land. De er stort sett et ikke-tema i de etablerte, akademiske miljøene.Johannes Moe har høstet mye og velfortjent heder for sin brede innsats i et Norge under endring. Det som er litt spesielt for ham, er at han ikke bare har holdt seg i sitt akademiske tårn, men også beveget seg ut i samfunns- og næringslivet. Slike har vi ikke for mange av i Norge - delvis som et resultat av vår særnorske holdning: «Det er litt suspekt at universitets- og høyskoleansatte jobber på si for næringslivet, og det er helt galt at de tjener penger på det!»I andre land er det ikke bare tillatt, det er nærmest påbudt!«På tidens skanser» heter Johannes Moes selvbiografi. Det er ingen bok med bred, allmenn appell, men det er et viktig, historisk dokument som burde vekke interesse i miljøer preget av teknologer, historikere og næringslivsfolk. RUNE ØIDNE REINERTSEN