Thomas Robsahm og hans medforfatter Siri Senje har bygd manuset om en del i forhold til Bjørnstjerne Bjørnsons roman", Fiskerjenten". Robsahm/Senje har omstokket noe, de har bygget ut scener, de har lagt til og trukket fra. Manuset er tilskåret og omsydd til filmmediet, Bjørnson-fundmentalister vil nok helt sikkert reagere kraftig. Men manuset er tro mot Bjørnsons ånd, visjon, og mot selve Petra-portrettet. Bjørnstjerne Bjørnson skrev romanen i 1868. Hovedrolleinnehaver Herborg Kråkevik karakteriserer den som "Norges første psykologiske kunstnerroman". Deler av den kan vel også ses på som et symbol på at lille Norge yppet seg mot visse stormakter. Historien i seg selv er ytterst melodramatisk, på grensen til å være en skillingsvise: Ei ung jente, Petra Reiersen, far ukjent, boende i en trang, liten vestlandsby, vill og "hulderaktig", forlover seg med tre menn samtidig. Resultat: Hun blir kjeppjagd fra byen. Morens siste ord til henne er: Skriv når det går deg vel. Hun pynter og utbroderer virkeligheten. Ikke av kald beregning, det har med hennes livshunger, livskåthet, å gjøre. Hun "maler" tilværelsen. Det er mer beslektet med kreativitet enn med løgn. Når hun blir tatt inn i varmen hos en prest og hans datter, pynter hun svært på sin fortid og sin familie. Hun påvirker alle, og nesten hver bevegelse hos henne skaper krusninger, bølger og direkte opprørt hav. Men underveis oppdager hun det skrevne ord, teatret og skuespillkunsten. Og gjennom disiplin og forsakelse vokser hun til en kunstner, en skuespiller. Hun ofrer sin kjærlighet til en mann på grunn av sitt "kunstnerkall". I gamle dager var det noe som het "kunstnerkall", det burde noen flere føle i dag, også. Bjørnson hevet gjennom sin skrivende kunst det trivielle i "Fiskerjenten" til kunst, og det sensasjonspregede som omgir henne, til et portrett av en voksende kunstner. "Fiskerjenten" er en stram liten roman: En utviklingshistorie, et samtidsbilde og et kunstnerportrett. Thomas Robsahm makter gjennom sin regi, sine billedutvalg, sitt musikkvalg, sin personinstruksjon, å heve det trivielle og å skape et kunstnerportrett. Han gjør visse ting mer bløtt enn Bjørnson gjorde, han gjør det iblant med mer humor, han maler iblant med bredere pensel enn Bjørnson. I den første halvtimen føler en faktisk en viss uro, en viss tvil: Hvor bærer dette hen? Er dette for spedt? Er dette for stivt? Men all ens nøling forstummer etter hvert som filmen vokser og blir rikere. Og en tenker dit hen: Det føles rett og riktig å begynne, billedlig, med en enslig fløytetone, for deretter å la alle andre instrumenter følge på. Så, venner, er vi ved Herborg Kråkevik. Vi skal ikke gå inn på hennes tidligere helt eventyrlige liv og karriére. Vi nøyer oss med å slå fast: Hun er en symfoni av et naturtalent. Riktignok har hun iblant for store uttrykk i "Det største i verden". Men det er ingen tung, vedvarende innvending. Når en opplever hennes glassklare, rene tolkninger av lett ekstatisk glede, av dyp, stum henrykkelse, av en slags renset "tilgi meg"-følelse, forstummer ens små innvendinger. Hun besitter en "lyttende" kropp, og hun har et ansikt og et vesen så bevegelig som vann. En noterer seg med glede og respekt dansken Jesper Langberg som presten Holst fra København, han makter både det verdige, det harme og det sårbare. Også svenske Thomas Hanzon og norske Kirsti Stubø formidler troverdighet. De andre skikkelsene rundt dem er typer, og som dét fungerer de med gode farver. "Det største i verden" innfrir kunstneriske krav, den rører ved gode følelser, den går på utsiden av Bjørnsons roman, men den fjerner seg ikke fra den. Og den har Herborg Kråkevik. Dette summert gir ett ord: Vellykket. DET STØRSTE I VERDEN
Regi: Thomas Robsahm
Manus: Siri Senje etter Bjørnstjerne Bjørnsons roman "Fiskerjenten".
Produsent: Tom Remlow
Skuespillere: Herborg Kråkevik. Kirsti Stubø. Thomas Hanzon. Jesper Langberg. Henrik Mestad. Hildegun Riise. Mads Ousdal.