Konsertens siste halve time var viet Mussorgskijs gigantiske klaververk Bilder fra en utstilling. Av dette skapte Pål Lindtner Eide et magisk sirkus med uimotståelig tiltrekningskraft. Medrivende, henrivende og henførende var spillet, teknisk suverent, nitid planlagt i oppbygningen mot de grandiose klimaks avløst av roligere episoder. Dette stykket programmusikk med sine talende mellomtitler, alt sammen referanser til malerier fra en utstilling komponisten hadde opplevd, ble under Lindtner Eides hender til en fortelling. Og hvilken fortelling! Her ble det ikke spart verken på konfekt eller krutt. Tidvis var det så en kunne ta seg i å engstes for flygelet; ville det holde hele verket til ende? Ikke at pianisten var brutal, han var bare som en urkraft der han formet musikken etter en vilje som må være ganske uvanlig samstemt med komponistens! Verket høres kanskje oftest i orkesterversjon. Når det blir spilt på klaver, altså i originalversjon, som det ble spilt i «Klubben» nå, da skal ingen savne orkesteret. Maken til klanbehandling skal en lete lenge etter.Konserten ble innledet med Griegs store variasjonsverk Ballade. Også her viste Lindtner Eide sin formende kraft. Litt uklar til å begynne med, men tydeligere etter hvert. Et påfallende rubatospill resulterte i uvante spenninger, forløste nye nyanser og skapte en dramatikk man ellers ikke møter for mye av hos den lyriske Grieg. Som mellomakt serverte Lindtner Eide to lyriske stykker av Grieg og tre stykker av Chopin, nærmere bestemt den svære Scherzo nr.2 i b-moll og to nocturner fra opus 9. Om dette er det bare følgende å si: Det hadde vært utrolig spennende om Musikkens Venner snarest inviterte Pål Lindtner Eide tilbake til Kristiansand, da til en helaften med Chopin. Kan vi få det, please?Emil Otto SyvertsenKONSERTPianisten Pål Lindtner Eide. Musikkens Venner, «Klubben» i Kristiansand.