KRISTIANSAND : — Jeg kaller det en barnebok om kjærlighet. Det oppstår en slags forelskelse mellom de to barna, forklarer Gaute Heivoll om barneboka "Svalene under isen", som kommer i landets bokhandlere neste uke.
I boka er det vinter. Jon løper ned til isen og har øksa til pappa skjult under jakka. Kanskje isen er sterk nok i dag? Ei jente kommer gående over isen.
– Vet du at svalene bor under isen om vinteren? sier hun.?
Barneboka er den siste i trilogien om Jon og Line. I de to første barnebøkene skriver Heivoll om barns sorgarbeid og forholdet til døden. Denne gangen er det kjærlighet. Han er nemlig ikke redd for å ta opp de store temaene I sine barnebøker.
— Jeg tenker ikke så mye over hvem jeg skriver for, om det er barn eller voksne. Jeg er mer opptatt av å skrive fortellinger som både en fireåring og en 80-åring får noe igjen av. Noen kaller det all-alder-litteratur – det er bedre enn å kalle det barnelitteratur, sier han.
Imot pedagogisk litteratur
Heivoll mener det er viktig å ikke undervurdere barn.— Det viktigste er å få leserne til å tenke. Jeg har lite til overs for velmenende pedagogiske bøker, for litteratur skal ikke være pedagogisk. Det handler om å skape kunst på en eller annen måte. Litteraturen kan både være umoralsk og gå på tvers av vanlig folkeskikk, og likevel si noe viktig, sier han.
Selv har han skrevet tre barnebøker, og skriver gjerne flere. For Heivoll mener vi trenger mer av den nye barnelitteraturen i Norge.
— Barneboklitteraturen i Norge utvikler seg langsomt. Det blir gitt ut masse bra barnelitteratur i dag, men mange tenker tradisjonelt og vil heller formidle det man selv leste som barn. Gamle klassikere leses om og om igjen, som Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner og Anne-Cat. Vestly. Ikke at dét er dårlig litteratur, men vi er ikke flinke nok til å lese det som er nytt, sier han.
— Er det noe man ikke kan skrive om for barn? ?
— Jeg forholder meg ikke til slike problemstillinger, for å si det litt flåsete. Jeg tenker heller: Hvilke historier fascinerer meg? Jeg skriver ikke om barn og barnlige ting. Jeg skriver om barn og livet. Det er i de store, eksistensielle spørsmålene man blir berørt, det er der man kjenner på hva det vil si å være menneske, sier han.
Barnebøker til filmen
Flere av Heivolls barnebøker blir brukt på sykehus, der barn møter døden, blant annet "Himmelen bak huset". I boka mister fire år gamle Jon moren sin, og fortellingene blir da et utgangspunkt for å snakke om død. Barneboka “Himmelen bak huset” ble filmatisert av Steffan Strandberg, og vant hovedpris under barnefilmfestivalen i Chicago. Selv håper han at flere av barnebøkene kan bli filmatisert.
Jeg skriver ikke om barn og barnlige ting. Jeg skriver om barn og livet. Det er i de store, eksistensielle spørsmålene man blir berørt, det er der man kjenner på hva det vil si å være menneske
— Jeg er en filmatisk forfatter, og tenker i bilder når jeg skriver. Film er på mange måter nådeløs – den lar bare det vesentlige stå igjen. Sånn sett har man mye å lære av film, sier han. ?
Nå skriver han på en ny roman, som han ikke vil si mye om. Ennå. Og han gjentar hva han pleier å si når skrivingen går bra: "Ingen er så lykkelig som en forfatter som får til å skrive".
— Jeg tenker at jeg ennå ikke har skrevet min viktigste bok. Men om det går veldig bra i en periode, venter jeg bare på at det skal gå nedover. Det har blitt mye vanskeligere for meg å være forfatter etter "Før jeg brenner ned". Mange vil ha en ny roman som den, men jeg må følge mine impulser og skrive det jeg får til å skrive. ?
Romanen han skriver nå, er tilbake til mye av det samme, altså at den er basert på virkelige personer. Er det hans suksessoppskrift??
— He-he. Suksessoppskrift er et ord som ikke finnes i mitt vokabular. Men det finnes noen ting som trigger min skrivekraft, ja, sier Heivoll.