Krim
Oversatt fra svensk av Monica Carlsen
Schibsted Forlag
Velberegnet, velskrevet, dypt fengslende kriminalroman av rikskjendisen (kriminolog og forfatter) Leif GW Persson om et tilsynelatende fyllikdrap i Stockholm som viser seg å være noe helt annet og mer. Men boken er for lang, full av uvesentligheter.
La oss begynne med et bilde: I en overvektig mann finnes det ofte en atletisk mann som slåss for å komme ut.
Akkurat slik føles denne romanen. Det er for mye uvesentligheter, for mye utenomsnakk i den. Slik det har vært i flere av GW Persson romaner de siste årene. Slik det også er/var hos Stieg Larsson, mener denne anmelder og legger seg vel derved til rette for en mental halshogging.
Er det i denne trenden til å skrive lange forbindelseslinjer til Facebook og tilliggende landskap? Det at alle skal fortelle alle at «Jeg har nettopp sett et uinteressant program på tv, jeg inntar nå et lett måltid og tenker litt på morgendagen og litt på min mor». Har Facebook-bølgen begynt å bruse inn over romankunsten, også?
Et eksempel: Persson bruker nesten én side på å beskrive hovedpersonen, kriminalkommissær (den svenske yrkesbetegnelsen brukes i oversettelsen) Evert Bäckström, når han forsyner seg av maten i Politihusets cafeteria. Hva som finnes i disken, hva han velger, hva han velger bort, hvorfor han velger det bort, hva han drømmer om å spise. Phuuuh!
Denne personen kjenner vi fra Perssons tidligere bøker. Han er stappende full av passiv aggressivitet, noe som sies å være en velkjent, svensk folkesport. Han kan oppføre seg imøtekommende og jovialt mot kolleger, for eksempel, men inne i seg er han en giftsump av negativiteter vis-à-vis dem. Han tror han er den eneste som forstår sammenhenger og bevegelser i en kriminalsak, og at han er den eneste som har kløkt nok til å løse en komplisert sak. Et forferdelig menneske. Men for all del: Han er meget dyktig tegnet av GW Persson, selv om han bruker for mange ord.
Men som ren kriminalroman, min venn, når alle uvesentligheter er luket vekk, er dette glimrende. Som krim er «Den som dreper dragen» sinnrik, kompleks, en symfoni av en kriminalroman, samtidig som den er et dykk ned i politiets hverdag. Så får vi heller tåle mengdene med gakk-gakk bagateller og gretne og tungt fordomsfulle domsavsigelser over kolleger. Hadde det ikke vært for dem, hadde vi smilende gitt denne romanen terningkast seks, nå «nøyer» vi oss med en femmer.