Det er nok riktig som biograf Mari Jonassen skriver, kvinnesakspioneren Ragna Nielsen (1845-1924), født Ullmann, er et stort sett glemt navn, men hun dukker nå opp i noen av biografiene vi har så rikelig tilfang på for tiden, som Hoems om Bjørnson og Sindre Hovdenaks om politikeren og redaktøren Hagbard Berner. For hennes innflytelse i samtiden var betydelig, avisene ryddet forsidene til nekrologer da hun døde. Men skulle hun få en mer varig plass i vår kollektive hukommelse, måtte det en biografi til. Historikeren Mari Jonassen (f. 1966) forsvarer godt Ragna Nielsens livsverk.
Ragna Nielsen var bemerkelsesverdig, skarpe meninger, stor arbeidskraft, uredd. Hun skrev en mengde artikler i aviser og tidsskrifter og holdt hundrevis av foredrag om sine kampsaker, særlig kvinnes likestilling i offentlig og private forhold, det vil si stemmerett på linje med menn og likestilling i samlivet. Hun var blant dem som reagerte på datidens dobbeltmoral med stor frihet for menn og tilsvarende avgrenset for kvinner.
Hennes eget ekteskap kom sent i livet, ble mislykket og endte med skilsmisse, en stigmatiserende sivilstand for mer enn hundre år siden. Men hun var ikke knekket.
Ragna Nielsen hadde en økonomisk trygg barndom og oppvekst. Hun fikk seg utdannelse så langt datidens normer og regler tillot, hun ble lærerinne. Utdannelse og mye undervisningserfaring til tross, hun fikk ikke fast jobb i Kristiania. Dermed startet hun sin egen skole, en fellesskole, gutter og jenter i samme klasse, sterkt omdiskutert i samtiden, for henne en fanesak. Hun foreslo niårig grunnskole alt i 1922, så hun var så absolutt fremsynt. Fru Nielsens skole gjorde henne økonomisk uavhengig og etter hvert velstående.
Språksaken opptok henne stadig, og da i favør av riksmålet. Hun kjempet mot at nynorsk skulle få plass i skolen, hun talte for ”uektefødte” barns rettigheter, og hun støttet streiker for bedre arbeidskår, lik lønn for likt arbeid, for å ha nevnt noe av alt hun engasjerte seg i. Sitatene som er med i boken, viser en debattant med et godt intellekt og en kvass penn .
Hvorfor ble hun glemt, i motsetning til for eksempel Aasta Hansteen og Gina Krog? Biografen mener det kan skyldes at hun på sine eldre dager ble aktiv spiritist (her er hun parallell til den noe yngre kollegaen Marta Steinsvik, som også fikk sin biografi nylig). Noe fullgodt svar er det neppe. Også de mange motsetningene i hennes kamp kan forklare noe. Hun ville piske voldtektsforbrytere! Likevel, som Jonassen får godt frem, i Ragna Nielsen forentes mange av de saker som var så dominerende før og etter forrige århundreskifte. Hun skal ha sin del av æren for at de ble kjempet frem.