"Stereo" er Dagfinn Lyngbøs sjette soloforestilling. Det er et ganske imponerende tall. Trolig er det også hans beste.
De første ti minuttene av showet er Lyngbø alene på scenen. Uten effekter, uten medhjelpere. Det er de ti morsomste minuttene i forestillingen. Her tar han observasjonshumor til det ekstreme, ved å imitere en faksmaskin, en moped, et kjøleskap, en sentrifuge og alle mulige andre redskaper vi omgir oss med i hverdagen. Og stemmebruken er imponerende.
Musikk
Det er nemlig lyd som er det sentrale i denne forestillingen. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det gir en hel del hysteriske latterkuler i Kildens teatersal.
Etter hvert introduseres Bjarte Jørgensen bak et trommesett, og dermed får "Stereo" et nytt element: Musikk. Og resten av showet handler mer om Lyngbøs evner som formidler, enn om vitsene hans. Han har nemlig innarbeidet de viktigste egenskapene for en stand up-komiker. Enda viktigere enn gode vitser: Timing. Rytme. Han bygger opp tålmodig, krydrer med punchlines, musikk og alle mulige andre lyder. Og hele veien beveger han seg farlig nær grensen til det irriterende. Tidvis snakker han til oss som om han leser Ole Brumm til en gjeng med toåringer, med den tilgjorte stemmen og de rare faktene. Men han klarer å holde seg på riktig side. Stort sett.
Stand up er utvilsomt en vanskelig øvelse. Mange kan være morsom i noen minutter, men å få folk til å le i over en time er en stor utfordring. Lyngbø klarer det, riktignok med et lite avbrekk med alvor mot slutten.
Høydepunktet i forestillingen er kanskje det lille segmentet der Lyngbø snakker om sin kone, komikerkollega Pernille Sørensen. Eller kanskje er det kassegitar-låten om å vente på bussen, som nærmest kler av hele singer/songwriter-sjangeren.
Brodd
Det fins humor i det meste. Her hjemme har humorister som Otto Jespersen og Dag Sørås vist at selv de grusomste ting kan være morsomme, hvis man behersker faget. Lyngbø er i motsatt ende av spekteret. På den snille siden. Det fins ingen politiske kommentarer og ingen syrlige sarkasmer i bergenserens show. Det handler om de bittesmå tingene folk flest kan nikke gjenkjennende til. Men det hadde ikke gjort noe med et ballespark også innimellom. Noe med brodd. Noe som bryter med det trygge og den etter hvert ganske forutsigbare atmosfæren i forestillingen. Det er tross alt en bergenser vi har med å gjøre.
På den annen side: Vi er jo i Kilden, og sørlendinger klarer seg vel godt uten ballespark.