Den finske filmen har svensk tale, ikke en finsk glose i den. Den utspilles i 1890, sentret omkring en mor og hennes datter. Moren er en enslig maler, hun skal i filmens åpning snart ha utstilling i Paris, under en manns navn. Hun setter bort datteren til sin yngre bror på en øy i skjærgården, der hun selv er født og oppvokst.

Regien her er glassklar, med en poetisk kvalitet og bevissthet, med flere "melodiøse" drømmescener, som er vevd sømløst inn i handlingen. Tidskoloritten synes å være godt tatt vare på.

Det sies i markedsføringsmateriale at det er en film om å utfordre seg selv og finne tilbake til sine røtter.

Undertegnede er enig i at den er vakker, det er anført ovenfor. Men heller vil en fremholde: Det er en mollstemt film der temaene er løgn og sannhet på ulike plan. All uro og fortvilelse samles i et harmonisk punkt til sist, i filmens aller siste minutter.

For noen barn vil nok denne filmen føles både dyster og en anelse krevende, men fra et voksent synspunkt besitter den meget fine kvaliteter. Men en er ikke helt sikker på om den når et klangpunkt i barn. Men for all del: Undertegnede kan ta feil. Det hadde faktisk gledet meg om jeg gjorde!

iris oppslag.jpg