Norge 2010
Regi: Bent Hamer etter Levi Henriksens novellesamling «Bare mjuke pakker under juletreet»
Skuespillere: Trond Fausa Aurvåg, Fridtjof Såheim, Reidar Sørensen, Ingunn Beate Øyen, Nina Andresen Borud, Tomas Norström
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
I denne filmen har ikke Bent Hamer (blant annet «Eggs og «Salmer fra kjøkkenet») hentet sitt stoff fra egen sjel. Men basert seg på novellesamlingen «Bare mjuke pakker under juletreet» av den kloke, poetiske og ofte mollstemte Levi Henrisken, som skriver fra det fiktive Skogli, som egentlig er Granli i nærheten av Kongs-vinger.
Julaften er den røde tråden, selve brennpunktet. Omkring denne kvelden, som i sin dypeste mening er en feiring av Jesu fødsel og tanken om fred og forsoning, påtreffer vi flere par og enkeltpersoner. Episodene har ingenting med hverandre å gjøre, bortsett fra at alt sees i henhold til julaften og at de utspilles i bygdesamfunnet Skogli, et stillferdig, frostknirkende, snøfylt sted, hvorover nordlyset majestetisk bretter ut sitt bevegelige, gulgrønne teppe.
Det er ingen idyllisk jul Hamer/Henriksen ruller sakte ut for oss:
Den separerte mannen som nektes å se sine egne barn og derfor går drastisk til verks. Han får kanskje en form for hevn…
Et ungt flyktningpar, der kvinnen skal føde, tvinger bygdas lege til å bistå fødselen, dét på selve julaften.
Kvinnen med sterke forhåpninger til sin hemmelige kjæreste, men på selve julekvelden reiser han til kone og barn. Men hun får sin søte hevn og får derigjennom hevet sin selvfølelse og kan, føler vi, gå videre.
Dette er et utplukk av de skjebner som skildres, skjebner som viser tragedien i den hverdagslige, knallsort humor i en dyp fortvilelse, humor i det mollstemte, og håp og forsoning i sorgen og frustrasjonen. Liv og død og alt i mellom. Men se: Også rene, medmenneskelige handlinger.
Bent Hamer må være en flink personinstruktør, for alle skuespillerne tolker sine skikkelser med måtehold. Men bemerk: Et virkningsfullt måtehold, slik vi kjenner det fra «Salmer fra kjøkkenet». Og siden vi snakker om skuespillere: Levi Henriksen selv spiller en forurettet vekter. La oss si det slik: Henriksen har for lengst funnet sine kunstformer – forfatterskap og musikk. For undertegnede behøver han ikke gå videre innen skuespillkunsten…
Hamer formidler gjennom sin regikunst klare bilder og billedrekker av et frossent, stille desember-Norge. Og han makter, både rytmisk og i selve substansen, å formidle Levi Henriksens litterære univers, samtidig som filmen umiskjennelig har Bent Hamers fingeravtrykk. Eller kanskje vi skal si: Bent Hamers kunstneriske dna.
Eneste minus: Stemmene, især et par av de kvinnelige skuespillerne, lyder iblant utydelige.