Etter å ha bivånet en Woody Allen-film, tenker ofte undertegnede på følgende strofer: "I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud." Det er hentet fra Bibelen og det er skrevet av Johannes.
Dette renner meg i hu, fordi Woody Allens filmer ofte er verbale artisterier. Det er dialogene og "Onelinerne" en husker. Regiegrepene hans er aldri brede, visuelle kraftnumre, han maler aldri billedkomposisjoner av bydende eleganse. Hans billedkomposisjoner har en enkel, kontant og funksjonell form og stil, ofte er det billedlige nært, nesten intimt, men aldri erotisk intimt. Allen er ganske kysk i så måte, selv om han verbalt kan være frittalende.
Kort sagt: Han kan bringe oss blide, nesten stofflige stemninger, men det er i det verbale hans styrke, hans originalitet, hans snev av genialitet, ligger.
Woody Allen er 76 år nå, han har skapt ca. 45 filmer. Iblant har han laget filmer som er en form for muntre fabler eller barokt vittige skrøner, men i hans vektigste verker er temaene og personene de samme: Meget urbane og verbale mennesker, noen av dem, ikke så få, med nevrotiske trekk like påtrengende tydelige som en julenisse på St.Hans-aften. Hans tema-univers er lite: Leting etter en plattform av harmoni, ulike lengsler, forelskelser, utroskap, det hele inngnidd med de Woody Allenske vittigheter, vidd og håndgripelige klokskaper.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
I de siste årene har Woody Allen forlatt sin elskede Manhattan og filmatisk dradd til flere europeiske byer, som London, Barcelona, Paris i sine filmer. Denne gang er han i et sommerlig Roma. Blant både amerikanere og romere. Ved siden av sine gjentatte temaer (filmen likner faktisk mye på "Vicky Cristina Barcelona" fra 2008), nevroser, utroskap, søken, vittigheter som både står blankt alene og fungerer i samspill, våger Allen seg også frempå med en mild og pussig surrerealisme. I de scenene putrer det en ironi og en gjøn over dagens kjendishysteri. Iblant gir han i "To Rome with Love" sine personer en ekstra omdreining, slik at de fremstår lett forstørrede og lett absurde. Visse guddommelige tilfeldigheter må vi tåle, og skuespillerne inngir en følelse av å hygge seg på den mest velopplagte måten. Filmen har sine nesten overmodne pittoreske innslag og i den siste scenen spiller et brassband slageren "Volare" på Den spanske trapp. Da, min venn, da føler du deg i meget godt selskap!
Filmene til Woody Allen skaper ikke de store skjelvinger i våre livs gelé, men de smaker usedvanlig godt, på den milde, morsomme måten.