Vi kan ikke avskrive Mark Knopfler (65) ennå. Det gjør fortsatt godt å lytte til det han leverer. Dette er hans åttende soloalbum, og her er han i et retrospektivt modus der han kikker seg tilbake i livet han har levd. Historiene han synger og formidler er selvsagt pakket inn i et delikat og organisk lydbilde der gitarspillet har dominans. Rolig, stemningsfullt og behagelig. Ingen overraskelser. Rett og slett bare en time med velbehag. Ikke noe du hopper i taket for, men skikkelig tilfredsstillende om du har sans for slikt. Signaturen er sterk. Hør bare på gitarplukkingen og tempoet i «Beryl», som er det nærmeste han kan komme en ny «Sultans of Swing».
Helt til slutt er det lett å bli betatt av balladen «Wherever I Go», som er en smektende duett med Ruth Moody. Det er ikke mange som klarer å skape en stemning som dette. Mark Knopfler har aldri vært den store vokalisten. Litt grå og kjedelig. Og det er ikke alt som er like spennende på «Tracker» heller.
Men når han krydrer sine litt middelmådige låter med et gitarspill i så mange farger og fasetter, er det likevel vanskelig å takke nei. Også denne gangen. Dempet og melodiøst, og med gode tekster.