KRISTIANSAND: I morgen setter Trail of Tears seg på flyet for å «færra te Mæxico». Sist de spilte der var i 2003, og denne gangen får ti meksikanske byer besøk.

Samtidig nærmer bandet seg ti år. Det var ved årsskiftet 1996/97 de bestemte seg for å skifte navn fra Natt til Trail of Tears. Demoen som ble spilt inn på nyåret 1997 la grunnlaget for platekontrakten med nederlandske DSFA Records.

Etter å ha solgt til sammen 100.000 plater med beinhard metallmusikk, og etter å ha spilt over 200 konserter på alt fra storfestivaler til lugubre buler, er Trail of Tears blittt superveteraner i det sørlandske bedet av blomstrende band. Den femte fullengderen, «Existentia» ble spilt inn i Marseille i juni og er klar for utskyting over nyttår.

Her er bandets oppsummering av ti givende år.

Hvor har det vært flest desibel?

Ronny: — I Bochum. Jeg hadde fått blod på fingrene hvis jeg hadde stukket dem inn i ørene etterpå.

Hvor smaker ølet best?

Jonathan: - I Holland.

Ronny: - Det er fordi vi har drukket mest der. Øl er øl.

Runar: - Det som er vanskeligst å forstå er at vi faktisk gav vekk ei kasse pils på den forrige turneen!

Den lengste konserten?

Ronny: - Inkluderer du strømbruddene har det av og til gått tre-fire timer. Aldri en bra gig uten at strømmen går.

Den hardeste reisen?

Ronny: - Lett. Det er helt klart hjem fra Mexico forrige gang.

Kjell: - Amsterdam-Warszawa i buss på 26 timer var heller ikke bra. Da vi kom fram var konserten avlyst.

Deres største fan?

Ronny: - Uwe Schmidt fra Tyskland. Han sitter gjerne på fortauet utenfor spillestedet klokka to om ettermiddagen. Første gang jeg snakka med ham skulle han intervjue meg på telefonen for Oblivion (tysk metallblad). Da jeg ringte ham opp hørte jeg bare en fyr som satt og grein i andre enden. Han er faktisk politimann.

Hvor hadde dere høyest, samlet promille?

Kjell: - På Malaga. Der hadde vi ikke promille, men prosenter.

Ronny: - De hadde gitt oss vår egen tappekran backstage, og det er jo litt dumt å gi til oss.

Den beste konserten?

Jonathan: - Aguascalientes i Mexico.

Den dårligste konserten?

Runar: - Southern Discomfort på Østsia 2004. Ronny: - Det er farlig å høre for mye på Pantera før du går på scenen. Særlig hvis det er mye øl i nærheten.

Det største øyeblikket?

Kjell: - Da vi fikk den første plata i hånda. Da var jeg veldig stolt.

Jonathan: - Vi var bare 18-19 år gamle da.

Det største publikummet?

Ronny: - 20.000. Det var på Dynamo i 1999. Når skal dere bli voksne?

Kjell: - Når vi har spilt på Roskilde.

Hva har imponert dere mest?

Ronny: - Når du møter folk som har reist i to døgn for å høre oss. Og så klager vi kanskje over at vi måtte kjøre i fire timer.

Det galeste publikummet?

Jonathan: - Mexico igjen. Aguascalientes.

Ronny: - En såkalt «støvete landsby» med to millioner innbyggere. De er tydeligvis sultefora på livemusikk fra Europa der.

Den verste overnattinga?

Jonathan: - Uten tvil Amsterdam flyplass.

Ronny: - En zombievandring i atten timer. Til slutt var vi redde for alt og alle. Vi hadde hatt mongofyllekonkurranse på veien opp fra Paris.

Er det ikke på tide å gi seg nå?

Ronny: - Hvis jeg blir så gammel som Mick Jagger og fortsatt insisterer på å gå på scenen, så må du skyte hauet av mæ. Men det finnes en mellomvei. Så lenge folk har det fett, fortsetter vi. Hva skal jeg ellers gjøre? Stoppe ut sommerfugler?

Den største tabben i bandets historie?

Jonathan: - Det må være at vi i det hele tatt gikk på scenen på Østsia under Southern Discomfort 2004. (Se ovenfor)

Det merkeligste stedet dere har våkna?

Ronny: - Ingen kommentar for min del.

Kjell: - Vi passer på hverandre. Men jeg har jo ramla ut av køya på turnebussen. Det gjorde vondt.

Hvem i bandet drar mest damer?

(Alle ser på Ronny).

Ronny: - Ikke meg nå lenger. Jeg er jo gift for f.