KRISTIANSAND: Annabelle Despard (61) arbeider med å holde språket i hevd. Enten hun nå underviser sine studenter i britisk kulturkunnskap eller hun skriver dikt — det er språkets dyrkelse det handler om. Pedagog og formidler er hun, og forfatter. Selv om hun foretrekker sin ektemanns, journalist og forfatter Arild Borgens ordbruk i den sammenhengen: - Han sier vi er «skrivende mennesker». Jeg liker den måten å si det på, sier hun. Til uken kommer hennes fjerde bok. Tittelen er «Danseskolen».Ti år er gått siden førsteamanuensen i britiske studier ved Høgskolen i Agder debuterte som lyriker. «Fisken tenker sitt» var den lett forunderlige tittelen på debutboken. Deretter fulgte «Tyngdekraft» i 1997 og «Bølgende lang som Amerika» i 2001. De tre første kom på Aschehoug forlag. Nå er hun utgivelsesklar på Cappelen.«Despard beskriver verden uventet og skarpt, noe som i årets samling er kombinert med varme og innlevelse. Skjønnheten i hennes lyrikk ligger nettopp i spennet mellom det kjønnsløse og fristilte i brytning med det fysiske, jordiske og forgjengelige», skrev Maria Kielland Krag i en anmeldelse i Fædrelandsvennen om hennes forrige bok. Det sykliske kretsløp
Annabelle Despard ser at det går en linje og er en utvikling fra den første til den aktuelle boken: - Den første er på sett og vis litt lokal, den har små iakttakelser i de nære ting og i naturen. I den andre flytter jeg meg litt ut, i alle fall geografisk. Men det var først i den tredje at jeg virkelig gikk inn i meg selv. Nå, i denne fjerde, har jeg et videre blikk. Jeg er mer opptatt av det sykliske både i naturens kretsløp og i menneskenes kretsløp. Det er derfor jeg har kalt den «Danseskolen», sier hun. Forlaget presenterer boken slik: «Med denne diktsamlingen søker Annabelle Despard å krysse de «store» bevegelser som foregår i naturen og det fysiske, med det som har med det individuelle og personlige livet å gjøre. Samlingen veksler mellom et panoramisk perspektiv og et mer nærsynt, som fokuserer på jegets «lille» liv; hverdagsliv, kjærlighet, livshistorie, minner, familie, forplantning, kroppens forfall. Diktene skildrer den sirkulære bevegelsen mellom forgjengelighet og tilblivelse, kaos og orden som utspiller seg i naturen, historien og livet».- Ja, det er en god beskrivelse, sier hun og tilføyer at hun er blitt svært godt mottatt på Cappelen forlag.Som inspirasjonskilder for tittelen og tematikken i diktene nevner hun T. S. Eliot som hun har arbeidet svært mye med, og som bruker dans som metafor i sin diktning. Også Stein Mehren som hun har holdt på med å oversette i senere år har vært til inspirasjon. - Når det gjelder Stein Mehren har jeg måttet være veldig forsiktig for ikke å bli for påvirket, sier hun. Mehrens dikt har hun gått i gang med å oversette til engelsk rett og slett fordi de ikke fins i slik oversettelse. Dermed synes Annabelle Despard at den engelskspråklige verden går glipp av en meget fin lyriker. Skall av konvensjoner
— Dette med danseskolen har å gjøre med lovmessigheten i livet, i verden og i universet. Er det lovmessighet, eller er det noe vi kan lære, er det instinkt? Hele sivilisasjonen vår er et skall av konvensjoner, og det skal så lite til å bryte inn i mønsteret, ødelegge det, hvis ikke vi har anstendighet og nestekjærlighet, eller empati.- På samme måte som det skal lite til fra naturens side før vi opplever den som årsak til sammenbrudd og ulykke?- Vi bor jo på en tynn skorpe. Det har vi nylig sett veldig tydelig, sier hun.Annabelle Despard har en fortid som politisk engasjert samfunnsmenneske, aktiv i for eksempel Nei til atomvåpen og i andre kampsaker. Derfor er det vel bare rett og rimelig at hun noen ganger har fått spørsmål om hun skriver politiske dikt. - Jeg har alltid svart nei, jeg skriver ikke politiske dikt. Men denne siste boken er blitt til under opptakten til Irak-krigen. Og selv om jeg er klar over at apokalyptiske dikt er en farlig sjanger, så har jeg altså beveget meg inn på det området i den nye samlingen, forteller hun.- Det er ikke mulig å late som en er upåvirket når det legges opp til krig, slik det skjedde i Irak. Jeg skildrer ikke krigen, prøver å stå litt tilbake og abstrahere. Samtidig vil jeg vise empati og tenker tanken om hvordan dette ville vært dersom jeg selv var midt oppi det. En må gjøre krigen universell, samtidig som en tar det nært innpå seg, sier hun. Gutter med raketter
Annabelle Despard har en hverdag som i stor grad tilbringes på arbeidsplassen på HiA. - Dette er mitt sted. Her trives jeg, og jeg tror veldig på det vi gjør her.- Det høres ut som du er i ferd med å rykke ut mot kritikk mot institusjonen?- Da det kom et utfall mot dette stedet nylig, tenkte jeg jaha, gutter med nyttårsraketter i hytt og pine. Men så ble jeg indignert. Her er det så mange som jobber i det stille og som gir studentene, tusenvis av unge mennesker, kunnskap og innsikt. Vi har måttet tilpasse oss forandringer og direktiver, og vi har klart det. Det er på tide at man ser på hva som faktisk blir gjort her. Jeg synes det vi gjør her er mer spennende enn det som skjer i Starts administrasjon eller det de driver på med i Quart-festivalens administrasjon, sier hun.- Jeg tar min gjerning veldig alvorlig. Hvis jeg kan formidle leseglede, språklig glede, nøyaktighet i språket, så har jeg gjort noe godt.- Er det ikke slik når du skriver dikt også, at det faktisk handler om å holde språket i hevd, om språklig nøyaktighet og presisjon?- Jo visst. Å skrive et dikt er et nøyaktighetsarbeid. Du må veie hvert ord og dets posisjon. Er det den nyansen jeg vil ha? Det er min jobb å skrive tydelig, gjøre tankene mine forståelige for alminnelige folk. Når folk ikke forstår diktet mitt, er det kanskje jeg som ikke har uttrykt meg klart nok, sier hun.Annabelle Despard er tilhenger av høytlesning av dikt. I årene etter at den første boken kom, har hun deltatt i en stor mengde litteraturarrangementer og fått anledning til å lese for svært forskjellig publikum. - Slike publikumsmøter er en veldig god erfaring. Jeg får åpen, ærlig og fin respons, og jeg synes det er veldig gøy å lese mine egne dikt for andre. Ikke minst synes jeg det er hyggelig å registrere at jeg får god respons fra relativt unge mennesker, og fra såkalte vanlige folk, sier hun.