BLEEDER
DANMARK 1999
Regi, manus, produksjon: Nicolas Winding Refn
Skuespillere: Kim Bodnia. Mads Mikkelsen. Zlatko Buric.Miljøet er skjørt fordi det ikke er bygd opp omkring et fellesskap, miljøet har ingen rettesnor, ingen struktur. De fire unge og unge voksne (for nå å plassere dem aldersmessig) menn søker mer sammen slik vandrere søker til samme leirbål. Og det at de samles om en film og fastfood hver gang de har sine treff, er tilfeldig: En av dem driver en videosjappe. De kunne like gjerne ha møttes i en biljardsalong eller en bar med dartspill.
Et drama vokser stillferdig opp mellom dem og eksploderer i vold. Årsak: Den ene av dem, Leo, er samboende med Louise, som igjen er søsteren til hans kamerat Louis. Ved å få nyheten om at hun er gravid, endres noe i Leo, det skjer en dreining den gale veien i ham. Forvirringen og hjelpeløsheten i ham fører til blind avmakt. Og han slår henne. Noe som får broren hennes til å ty til ekstrem vold mot Leo. Så er spiralen i gang. Som den har vært det i århundrer. Som den er det i Nord-Irland, som den er det Kosovo. Som den kan være det i en nabokrangel, eller i en familiefeide.Men det finnes et håp i «Bleeder». Og det håpet utmyntes i videoekspeditøren Lenny og hans nølende og komisk/rørende beiling til gatekjøkkenekspeditrisen Lea. Heri ligger håpet, lyset, varmen, det spirende.Scenene mellom de to løfter filmen ut av det grimme, asfaltharde, klaustrofobiske og totalt destruktive universet filmen i lange perioder er frosset fast i. Ytre sett, om en ikke ser bak og forbi den nakne, visulle intensiteten i bildene og billedrekken, er det en nesten stilisert oppvisning i vold. I voldsritualer og voldsmønstre, som fungerer som koder i et lite, lukket samfunn og i tilfrosne mennesker.Og rent artistisk, som billedskaper, er dette gjort med nerve og substans, det er karakter i billedbruken i «Bleeder». Men filmen er noe langt mer: Den viser avmakten som bare inngir tomhetsfølelse, indre skrik, og det totalt destruktive i mennesker/miljøer som bruker vold som både uttrykksmiddel og problemløser. Men også dét at håpet er nedfelt i varme, i skuespillere.Danmark har gjort det igjen — bravo! generøsitet, i å møtes på halvveien, i å lytte, gi og ta.Men Nicolas Winding Refn viser oss ikke dette kun gjennom sitt manus og sin regi. Han har med seg et knippe meget forstående og mentalt sett meget smidige
Knut Holt