Toril Brekke:
Aske
Roman
Aschehoug 1999
Toril Brekke har skrevet bøker siden 1976, og det må være riktig å si at forfatterskapet hennes har fått en nokså vekslende mottagelse blant kritikerne. Hennes største litterære bragd til nå er nok den historiske romanen "Granitt" som kom i 1994. "Aske" har hun kalt sin siste roman, og la meg slå det fast med en gang — enkelt og uten omsvøp: Den er god! Ikke fordi den i og for seg representerer noe nytt og banebrytende innen fortellerkunsten. I formen er det en relativt tradisjonell roman. Heller ikke fordi den stamper tanker opp av jorden som ingen har tenkt før. Ideologiske oppgjør har vi hatt en del av - særlig de siste par tiårene. Den er god først og fremst fordi Toril Brekke klarer å kombinere skikkelig håndverk med en medrivende historie. I sum gjør dette at det er vanskelig å legge fra seg boken før den er ferdiglest. To personer møtes i Kristiansands skjærgård: Ib, en danskfødt enkemann på vel 70 år og den fraskilte Marie på nesten 50. Dansken har kjøpt et gammelt sørlandshus ytterst på en tange og lever der sitt stille pensjonistliv som en slags moderne Markus. Han fisker og småfilosoferer, og det eneste sosiale fellesskapet han dyrker, er en skadet måke som har slått seg ned hos ham. Så dukker Marie opp. Hun har arvet nabohuset etter farmoren, og har bestemt seg for å bosette seg der. Det viser seg at begge har en fortid de har prøvd å flykte fra, hemmelige historier de har forsøkt å glemme. Til begges overraskelse begynner de å åpne seg for hverandre. To generasjoner, to ulike livshistorier - men det handler i begge tilfeller om broer som er brent, idealer som er blitt til aske. Gjennom samtaler som er brutt opp av til dels ganske lange tankereferater der synsvinkelen veksler, rulles begges fortid opp retrospektivt. Det er et møte som skifter mellom tilnærming og konfrontasjon. På tilnærmingsplanet er det snakk om to sårede, desillusjonerte mennesker som møtes på ideologienes ruinhaug. Ib er en gammeldags sosialdemokrat som føler seg fremmedgjort overfor det moderne Partiets markedstilpasning. Han ble politisk bevisst i den danske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Etter krigen valgte han en eksiltilværelse i Norge, på flukt både fra storebroren Mogens - som først var kommunist og så nazist - og fra minnet om ungdomskjæresten ("den første Marie") som hengte seg fordi hun på grunn av en misforståelse ble tatt for å være tyskertøs. Marie ("den andre") er en frafallen, men tidligere svært aktiv marxist-leninist som de siste 23 årene har vært "på rømmen" i ulike deler av verden. Tilnærmingen dem imellom forsinkes av den motstanden mot den andres ideologiske vrakgods som fremdeles kan vekke ryggmargsrefleksen - og på konfrontasjonsplanet er det ikke lenger snakk om Ib og Marie. Det er Haakon Lie mot Mao Tse-tung. Og det er en kamp det lukter svidd av. I handlingsforløpet danner imidlertid konfrontasjonens høydepunkt også vendepunktet for de to skipbrudne. De betrakter hverandre med nye øyne, befridd fra mistankens hermeneutikk. I de sørlandske kulissene - som for ham representerer et grenseland der han kan "se" hjemover og for henne er barndomsparadiset - nærmer de seg hverandre fra hvert sitt eksil. Hvor nær de kommer hverandre til slutt, får vi ikke vite. Mogens er nettopp død, og Ib drar hjem til Danmark for å delta ved brorens begravelse. Marie passer måken imens. I romanens sluttscene møter vi Ib på danskebåten på vei inn til Kristiansand. Gjennom sin medbrakte kikkert ser han Marie som står på tangen og måken som plutselig letter fra skulderen hennes: "Det kunne ikke skje!" En Fugl Fønix som flyr opp av asken? Romanen formidler nok også Toril Brekkes personlige oppgjør med egen politisk fortid. Ikke slik å forstå at forfatteren og Marie er identiske. Det er sånn sett ingen nøkkelroman vi har med å gjøre, selv om Brekke opplagt har investert mye av seg selv i den. Dette oppgjøret er totalt. M-l-bevegelsen blir levnet liten ære. Den blir skildret som en totalitær og hjernevaskende politisk-religiøs sekt som la føringer på alle livets områder for medlemmene. Påkledning, musikksmak, sosial omgang - alt var sentralstyrt. Og avvik fra "linja" ble straffet med total utfrysning. Som i alle andre sekter, altså. Dette visste vi jo fra før, men det er viktig at de som har vært innenfor sier det selv. For så vidt er jo det - paradoksalt nok - i tråd med det beste denne bevegelsen har tilført det offentlige ordskiftet: Det er nødvendig å ta "sjølkritikk" - uten påholden penn, vel å merke. Og Toril Brekke har - med stø hånd - holdt pennen selv. Oddbjørn Johannessen