Fra komponistens side er disse cello-suitene langt på vei å betrakte som et eksperiment, og et dristig sådan. Litteratur for cello solo fantes knapt på 1720-tallet da Bach skrev disse verkene. Og det å ta fatt i populære danserytmer og -former for så å utforske nettopp formene, så stramme og så regelbundne, og gjennom dette skape skjønnhet og utfoldelse for både harmonisk, melodisk og rytmisk frihet, det er et dristig prosjekt. Men så resulterte det også i ett av Bachs virkelig geniale verk. Cello-suitene er i ettertid blitt manndomsprøven for enhver cellist.Truls Mørk gjør verkene til sine, og dermed til våre, når han spiller dem. Det er som om han er i dialog med komponisten, som om han er på stadig søken etter hver eneste tones innerste mening, og finner den. Og slik opplever jeg denne musikken som publikummer også, jeg må være årvåken, lytte intenst, skape sammenhenger selv der komponisten har overlatt til oss å gjøre det. Da er det Truls Mørk blir formidleren. Lydhør mot notene gir han følelsen og nerven i tillegg. Ut fra historien snakker et menneske til oss mennesker i dag. Truls Mørk oppretter den dialogen som må til for at Bach skal bli forståelig for oss.Tekniske vanskeligheter ser ikke ut til å finnes for Mørk. Musikkens indre mening har han skaffet seg innblikk i, og det klarer han å overføre til oss som får lov til å lytte, og nyte. Courantens glede, sarabandens langtrukne vemod, menuettenes og bourreenes livlighet, giguens løssluppenhet og kanskje mest av alt preludienes utsøkte byggverk, alt sammen står tydelig, klart, vakkert og givende foran oss når Truls Mørk spiller. Emil Otto SyvertsenKONSERTTruls Mørk, celloJohann Sebastian Bach:Suiter for cello solo, nr. 3, 2 og 5Oddernes kirke søndag kveld.