Alle ingredienser er lagt ut på ett brett for å brukes: En ektemann som tilsynelatende har rømt til Sverige med sin sekretær. En hustru som sitter igjen med fire døtre, hver med sin ambisjon og sin holdning til det å leve. En fallert baseballspiller som hurtig blir noe mer enn en husvenn. Og store mengder frustrasjon, sinne, bitterhet, sinne, opprør, mer sinne. Ekte følelser og falske attityder.
Og til slutt viser ting seg ikke å være helt slik alle trodde{hellip}
Hør så: Denne filmen slår aldri ut vingene, letter og lager et brus i oss. Det føles som om den går i ring og går i ring, som et kanalsystem der vannet renner inn i seg selv igjen.
Det skyldes ikke skuespillerne. Joan Allen leverer en prestasjon så presis og sikker som en slanges hugg i rollen som den middelaldrende hustruen med mye innestengt sinne, sorg og savn i seg. Noe som ofte gjør henne giftig utad.
Kevin Costners rollefigur er i sammenlikning helt endimensjonal og klisjébefengt: En mann med gloriefortid, nå med skjorta utenfor og ølboks i hånda. Men Costner gjør det maksimale ut av sin skikkelse, uten at det etterlater et dypt avtrykk i oss.
Og i den forbindelse: At de to finner hverandre, føles like logisk som at en rev og et dådyr søker sammen.
Regien? Den er altfor dannet og pen i både grep og struktur. Det er en regi i selskapskjole, med alle smykkene på — et prippent sideblikk av en regi!
Derfor, til tross for Joan Allens shownummer av skuespillartisteri, sluttføres dette til følgende: Kjedelige bekjentskaper. I en annen form, med andre metoder, kunne det lett ha blitt det motsatte.
Knut Holt
Det beste som kunne skje
USA 2005
Regi og manus: Mike Binder
Skuespillere: Joan Allen, Kevin Costner, Erika Christensen, Evan Rachel Wood, Keri Russell, Alicia Witt