Fortsettelsen av romanen BOLS oppleves som en nedtur.
For to år siden kom MiRee Abrahamsen med romanen BOLS, der vi møtte et knippe småpussige mennesker i et nokså statisk miljø på Tromøya. Og vi ble kjent med brødrene Trym og Dato. Sistnevnte var også romanens forteller. Årets roman, Daviti, er en fortsettelse. Fortelleren er fremdeles Dato — eller Daviti, som er døpenavnet hans. Det er i det hele tatt et sterkt fokus på navn og identitet i romanen. På romanens siste blad velger hovedpersonen å kalle seg Moshe - Moses.
I forhold til BOLS - som, til tross for en nokså stillestående handling, fløt på en underfundig og litt skeiv humor - kan Daviti oppleves som en nedtur. Her er bare stillstanden tilbake. Visst er det humoristiske anslag i romanen, men tematikken virker noen numre for stor for den temmelig enkle handlingen. Det kan virke som om forfatteren ikke har kunnet bestemme seg helt for om beretningen skal være en slags allegori over en relativt intrikat identitetsproblematikk - eller om den rett og slett bare skal leses som en litt snål historie om noen relativt hjelpeløse attgløymer i et lite sørlandsk kystsamfunn.
Daviti lever i stor grad i fortiden. Han memorerer stadig bestemorens bibelfortellinger og vokter sin viktigste nedarvede skatt, bestefarens krabbegryte i familiesmåbrukets kjeller, med nidkjær omhu. Han lever i et storfamiliefellesskap med broren Trym og hans samboer, samejenta Marie, deres lille sønn Jakub (som Daviti er kjødelig far til etter et eventyr med Marie på danskebåten) og moren.
For å ha noe å leve av, tar han jobb som altmuligmann på stedets hotell - som selvsagt har det tradisjonsrike Breidablikk på Tromøya som modell. Den geografiske lokalkoloritten er enda tydeligere enn i BOLS. Ellers pusler han helst med sitt og liker dårlig at andre blander seg inn. En barndomskamerat har utdannet seg til psykolog, og han lufter noen diagnostiske tanker under et feriebesøk på øya. «Når det gjelder meg,» forteller Daviti, «ser han et klart sosiopatisk potensial» - men irriterer seg over at han ikke klarer å finne ut om han er «offer eller overgriper». Trym får følgende diagnose: «Mindreverdighetsfølelser, panikkangst, ødipale tendenser og forstyrrelser i serotonin-nivået». Daviti vet imidlertid ikke om han kan ta kameratens vurderinger på alvor. Den nyutdannede psykologen har nemlig ikke klart å kvitte seg med sitt eget handikap: han stammer. Dessuten er han muligens homo.
Et mulig intendert vendepunkt i romanen kommer mot slutten, da Daviti flytter sitt pikk-pakk i et trillebår noen hundre meter - til ei hytte han har arvet etter den obskure hollenderen Piet (også en kjenning fra BOLS). Og det er da navnebyttet fra Daviti til Moshe skjer (eller fra David til Moses, som bestemoren ville ha sagt). Uansett: Det ser ikke ut til at hovedpersonens horisont blir utvidet av den grunn. Han flytter bare fra en stillstand til en annen.
Summa summarum: MiRee Abrahamsen skrev for to år siden den sorgmuntre, fargerike romanen BOLS. Etter denne anmelders vurdering et høydepunkt i forfatterskapet. Hun har i år kommet med fortsettelsen Daviti, som ikke innfrir de forventningene den forrige romanen skapte. Dette bør ikke bli en trilogi.
Oddbjørn Johannessen