Christoffer Trædal løfter ut utstyr til konserten i Köln. Foto: Eva Myklebust
Klokka er 16.00 og Honningbarna skal nok en gang bære inn utstyret sitt på et nytt spillested. I kveld er det MTC i Köln. Foto: Eva Myklebust
Nils Jørgen Emmelthun prøver alltid å varme opp to timer før konsert. Foto: Eva Myklebust
Christoffer Trædal og Fredrik Justnes spiller ute blant publikum på MTC. Foto: Jim Rune Bjorvand
Når de ankommer har den lokale promotøren funnet fram mat og drikke. Alle i Honningbarna er vegetarianere utenom Christoffer Trædal. Alkoholen rører de ikke. Foto: Eva Myklebust
Lars Emmelthun varmer opp før konsert. Foto: Eva Myklebust
Lars Emmelthun henger på t-skjorter for salg. På denne t-skjorta er det bilder av skader som fansen har fått på armer og bein etter Honningbarna-konsert. Foto: Eva Myklebust
Christian Junge reparerer utstyr før konsertstart på MTC. Foto: Eva Myklebust
Etter lydprøven kan bandet endelig ut for å finne seg noe å spise. Foto: Eva Myklebust
Christoffer Trædal og Fredrik Justnes spiller ute blant publikum under konserten på MTC. Foto: Jim Rune Bjorvand
Edvard Valberg brøler til publikum under MTC-konserten. Foto: Eva Myklebust
Kristin Schade og Martin Fiedler var fornøyde med konserten i Köln. Foto: Eva Myklebust
Etter å ha kjørt åtte timer er Honningbarna på plass i Berlin 7. april. Lydprøvene er godt i gang. Foto: Eva Myklebust
Edvard Valberg varmer opp før konserten i Berlin. Foto: Eva Myklebust
Team Honningbarna: Fra venstre: Lydmann Steve Wiles, Fredrik Justnes, Nils Jørgen Nilsen, Edvard Valberg, Christoffer Trædal, altmuligmann Christian Junge og Lars Emmelthun. Foto: Eva Myklebust
Onsdag kveld spiller Honningbarna på Cassiopeia i Berlin. Området var tidligere et verksted for tog. På 90-tallet ble det omgjort til et klubbområde. Foto: Eva Myklebust
Den lokale promotøren har hengt opp plakater ab Honningbarna i Berlin. Foto: Eva Myklebust
Christian Junge gjør klart for salg av merch i Berlin. Foto: Eva Myklebust
Christian Junge ved lyspulten på Cassiopeia. Foto: Eva Myklebust
Christian Junge "vasker" Honningbarnas kostymer med litt luftfriskener. Foto: Eva Myklebust
Christian Junge viser Christoffer Trædal svettemerkene etter gårsdagens konsert. Foto: Eva Myklebust
Kostymene til Honningbarna henger klar til bruk. Foto: Eva Myklebust
Edvard Valberg ser på mobilen under en lydprøve. Foto: Eva Myklebust
Pia Neuwith er fornøyd med konserten i Berlin. Foto: Eva Myklebust
Eva Fuglevaag har vært på over 40 konserter med Honningbarna. Det er yndlingsbandet hennes. Foto: Eva Myklebust
Otto Kolar synes Honningbarna er så bra at han booket om hele Thailand-turen sin for å dra hjem tidliegre for å se dem i hjembyen Berlin. Her hilser han på Edvard Valberg etter konsert. Foto: Jim Rune Bjorvand
Fredrik Justnes henger opp ned fra lysriggen på Cassiopeia i Berlin. Foto: Jim Rune Bjorvand
Publikum i en mosh pit under konserten i Berlin. Foto: Eva Myklebust
Turbojugend-fans nyter Honningbarna-konserten. Foto: Eva Myklebust

— Folk tror jo først og fremst at vi får sett hele Europa og møtt masse nye folk. Det vi ser av Europa er stort sett motorveiene og hostellene, og folkene er som regel middelaldrene menn i dårlige pønkeband. Det som faktisk varierer er konsertene. Noen ganger er det over all forventning, andre ganger kan en tryne skikkelig i en by, men da får en «brush your shoulders off» som Jay Z sier, og komme seg videre. Så lenge en har gutta, så er det liksom litt begrenset hvor jævlig det kan bli, sier Edvard Valberg på vegne av bandet.

Honningbarna har vært tre uker på turné i Europa. Fædrelandsvennen traff dem i Tyskland for å finne ut hvordan livet på veien egentlig er. Det er trygt å si at det er alt annet enn glamorøst.

- Hvorfor gjør dere dette?

— Fordi vi oppriktig synes at Honningbarna er verdens beste band. Det er gøy å spille i verdens beste band.

Klokka er 16.00 og Honningbarna skal nok en gang bære inn utstyret sitt på et nytt spillested. I kveld er det MTC i Köln. Foto: Eva Myklebust

Köln

Klokka er 15.00 den 6. april, og Fædrelandsvennen har akkurat truffet Honningbarna som har ankommet Köln. Edvard Valberg, Fredrik Justnes, Christoffer Trædal, Lars Emmelthun og Nils Jørgen Nilsen sitter på en kafé vis a vis MTC, klubben der de skal spille om noen timer. Med seg har de også altmuligmann Christian Junge og lydmann Steve Wiles.

Om en time er det «get in» — da skal alt utstyret fra bilen og inn på scenen. I løpet av 22 dager gjør Honningbarna 24 konserter. Når Honningbarna spiller i Kongsberg torsdag 8. april har de til sammen kjørt over 8500 kilometer.Men først er det to konserter i Tyskland. Honningbarna har spilt på MTC før, og det har gått bra. Men de venter mer folk i Berlin. Når klokka slår fire åpner dørene til MTC. Honningbarnas sjåfør, lysmann og altmuligmann, Christian Junge, åpner bilen og åpenbarer alt utstyret som nok en gang skal lempes inn og ut av nok et spillested.

I bilen er det trangt om plassen. Sju menn med instrumenter og bager.

— Her har alt en fast plass, forklarer Junge om puslespillet som må gå opp for at alt skal få plass i bagasjerommet.

Junge har bygget om bilen selv. Han har tatt ut alt. Lagt parkett og satt inn nye seter. Kjøleskap, tv og M&M-dispenser er det også.

Guttene i bandet tar tak i forsterkere og kasser og bærer alt ned en trapp, og entrer et rødt, avlangt kjellerlokale med mursteinsgulv.

Vegetarianere

Når de ankommer har den lokale promotøren funnet fram mat og drikke. Alle i Honningbarna er vegetarianere utenom Christoffer Trædal. Alkoholen rører de ikke. Foto: Eva Myklebust

Backstage er et trangt, lite rom med en sliten sofa og rør som henger ned fra taket. Veggene er dekket med ulike bandklistermerker. Den lokale promotøren kommer med forfriskninger — rundstykker, pålegg og snacks. Alle i bandet er vegetarianere utenom Christoffer.- Vi spiser loff med ost og tomat omtrent hver dag, sier Edvard.

- Er dere vegetarianere?

— Semi. Vi spiser jo ræg når vi er hjemme da.

- Er det på grunn av miljø eller fordi dere ikke liker kjøtt?

— Det er godt med kjøtt, men det er på grunn av miljøet.

Bandet ble sterkt påvirket etter å ha sett en dokumentar om kjøttindustrien.

— Du kan liksom ikke spise kjøtt etter å ha sett den. Vi skulle ønske vi aldri så den, sier Edvard.

Men Christoffer spiser kjøtt likevel:

— Det er fordi det er jævlig digg med kjøtt, sier han.

24 konserter på 22 dager. Det sier seg selv, det hadde ikke gått om vi drakk hver kveld

Christoffer Trædal

Rører ikke alkohol

Bandet rører ikke alkoholen som settes fram til dem. De vil heller at pengene kan gis til et veldedig formål.

Lars Emmelthun varmer opp før konsert. Foto: Eva Myklebust

— Arrangørene kan velge selv, men vi kommer med forslag. Fri Tibet, Wikileaks og Folkehjelpen, opplyser Edvard.Honningbarna vil gi sitt beste på scenen. Være skjerpa. De har en hard turné med en ny konsert i en ny by nesten hver kveld.

— 24 konserter på 22 dager. Det sier seg selv, det hadde ikke gått om vi drakk hver kveld, sier Christoffer.

Det er varierende standard som møter bandet på veien. Honningbarna er mye mer fornøyde med MTC enn spillestedet i Saarbrücken.

— Der bodde i vi i en bandleilighet rett over venue og måtte spørre tre ganger om sengeklær før vi fikk det klokka 01 om natta, forteller Nils.

- Beste til nå

Da ble det heldigvis mye bedre i Köln. Gutta fordeler seg på to tremannsrom på Meininger Hostel rett rundt hjørnet for MTC.

— Dette er faktisk et av de fineste stedene vi har bodd, sier Fredrik fornøyd i køyesenga etter å ha sjekket inn.

— Ja, her er det jo god wifi. Når vi er vekke i tre uker er det greit å kunne snakke med de hjemme, og følge med på det som skjer, sier Lars.

Honningbarna lever tett på hverandre. De bor sammen. Spiller sammen. Turnerer sammen. Er bestevenner og brothers of rock. Og stort sett så går det å leve så tett på hverandre veldig greit.

— Vi er ikke så tett på hverandre hjemme, forteller Nils.

— Ja, hjemme så vet jeg jo ikke hva alle de andre gjør til enhver tid. Man når et nytt nivå av privatliv, legger Edvard til.

Tett på bandet lever også altmuligmann Christian Junge og lydmann Steve Wiles. Når Christian ikke turnerer med Honningbarna reiser han sammen med The Dogs. Christian fikser det meste. Han er sjåfør, han styrer lys, stryker kostymer og reparerer ting som blir ødelagt. En litt rocka Reodor Felgen på Europaturné.

Christian Junge reparerer utstyr før konsertstart på MTC. Foto: Eva Myklebust

— Ungdomsleir

Han ble kjent med bandet for 1,5 år siden, og nå er han gode venner med guttene, selv om han er ti år eldre enn dem. — Hvordan er det å turnere sammen med denne gjengen?

— Det er veldig gøy, men det er litt som å være på ungdomsleir i tre uker. Jeg blir litt som en farsfigur for dem. Når de går og legger seg kan jeg sitte oppe litt lenger for å ta en øl. De er ganske vant til å gå oppå hverandre, men jeg er ikke like vant til det. Jeg har hatt enerom en gang i løpet av denne turneen.

Hjemme har Christian to barn på 11 og 6 år som han «facetimer» med sammen med hver dag. Christian har vært med Honningbarna siden de tro til Hamburg for tre uker siden, og blir med hjem til Norge igjen. Steve Wiles er fra England bor i Berlin, og forlater Honningbarna der etter Köln.

— Det er et morsomt band, men de kan være ganske småfrekke noen ganger, sier han og ler.

Steve møtte Honningbarna for første gang for tre-fire år siden.

— Jeg så deres andre konsert i Tyskland, ga dem kortet mitt og tilbød dem og gjøre lyden for dem, forteller Steve om det første møtet.

- Hvordan var den konserten?

— Det var stappfullt med folk, og Edvard kom ut med celloen sin og så ut som en 14 år gammel gutt som kom rett fra en golfbane. Then they just kicked ass!

Slik beskriver mange av fansen konsertene til Honningbarna. Energi. Eksplosjon. Ekte.

Noen ganger gjør det vondt å ha det gøy

Matthias Rützel

Mosh pit

På MTC er det hektisk aktivitet når det nærmer seg konsertstart. Lars Emmelthun sørger for å gjøre klart til salg av merch. T-skjorter med Honningbarna-logoen. Bandet har også fått noen nye t-skjorter med bilder som fansen har delt av skadene og blåmerkene de har fått på armer og ben etter konsert med Honningbarna.

Det er nemlig ikke bare bare å stå helt foran scenen. Der har det tendens til å danne seg en «mosh pit». En mosh pit defineres som et område, vanligvis helt foran scenen, der publikum danser på en voldelig og frenetisk måte. Eller som en av Honningbarnas fans, forklarer:

— Noen ganger gjør det vondt å ha det gøy.

Klokka tikker mot ti og konsertstart. Honningbarna varmer opp. Brøler. Løfter vekter. Nils spiller så fort han kan med trommestikkene i en trang gang. Kostymene, som er marinert med flere ukers konsertsvette, henger klare. Guttene skifter til og med til egne konsert-boxere for å holde boxer-forbruket nede.

Blodig moro

Rett før Honningbarna går på scenen er det samling. Fædrelandsvennen får ikke være med. De vil ha 30 sekunder for seg selv. Noe som bare er deres før hver konsert.

Christian har vinket publikum fram til scenen. En hard, liten kjerne oppmuntres lett til å bli med på dansen fra første låt. Men det går ikke bare fredelig for seg. Både Edvard, Fredrik og Christoffer hopper ned i mosh piten og spiller sammen med det voldsomme publikummet. Et lite uhell, og Edvard får mikrofonen opp i leppen og begynner å blø, men fortsetter å brøle fra scenen.

— Nå skal vi synge på norsk, og dere skal være med. Ikke la dæ! Ikke la dæ! Ikke la dæ rive med, brøler Edvard.

Publikum svarer like høyt: Ikke la dæ, ikke la dæ, Ikke la dæ rive med!

Når konserten er ferdig en god halvtime senere er Honningbarna gjennomsvette. Ventilasjonsanlegget på klubben var ikke mye å skryte av.

— Det var lite luft! Jeg er helt svimmel, sier Fredrik etter å ha gått av scenen.

Edvard kjenner etter om noe løsnet da han fikk mikrofonen i kjeften.

— Jeg tror det gikk bra, konkluderer han og er fornøyd med kveldens konsert.

Christoffer Trædal og Fredrik Justnes spiller ute blant publikum på MTC. Foto: Jim Rune Bjorvand

— De guttene er ekte

— Det er gøy å spille når du har de guttene foran der. De guttene er ekte. De er bad boys. De er galninger. Det er deilig. Når de danser, og det er ingen som danser sånn og ser så teite ut uten å mene det, da vet du at de er fornøyde, sier Edvard.

Kameratene Friedrich Feuerschüz og Matthias Rützel er begge veldig fornøyde med konserten.

— Jeg så dem i fjor og fikk med meg venner for å se dem i kveld. En kompis av meg fikk et kutt i ansiktet på forrige konsert, men det var verdt det. Noen ganger gjør det vondt å ha det gøy, sier Matthias.

Kristin Schade og Martin Fiedler var fornøyde med konserten i Köln. Foto: Eva Myklebust

Kristin Schade er også fornøyd:— Jeg har sett dem en gang før i Frankfurt. De er ett av de beste live-bandene som jeg vet om. Det var en fantastisk konsert. Men de folkene foran var irriterende!

Etter en kort natt på Meininger Hostel, står guttene tidlig opp for å kjøre videre til Berlin. Rett før klokka slår halv fem ankommer de Cassiopeia i Øst-Berlin.

- Hva gjør dere i bilen i åtte timer?

— Vi har sittet i åtte timer og sett på autobahn og sovet, svarer Christoffer.

Når Honningbarna ankommer Kongsberg onsdag kveld har de tilbakelagt 8500 kilometer i bil på tre uker.

— Det blir en rutine. Man setter seg i bilen, kjører til neste sted. Spiller. Sover, og gjør det samme neste dag. Man opplever ingenting. Man ser ingenting. Det er ikke særlig glamorøst, for vi får ikke sett så mye. Vi stoppet en gang på en rasteplass i Østerrike for å ta bilde av Alpene, forteller Christian.

I Berlin gjentar prosessen seg. Utstyr lastes ut av bilen og inn på kveldens spillested, Cassiopeia. Klubben ligger i et av Berlins partystrøk. Området pleide å være et togverksted, men på 90-tallet ble bygningene gjort om til klubber.

Frykten for å spille dårlig driver meg mer enn gleden ved å spille bra

Nils Jørgen Nilsen

To timer oppvarming

Nils Jørgen Emmelthun prøver alltid å varme opp to timer før konsert. Foto: Eva Myklebust

Et par timer før konserten legger Honningbarna ut på pizzajakt, og etter flere forsøk finner de et egnet sted for å slappe av og spise litt før det braker løs. Men det er en som ikke er med. Nils. Han er igjen for å varme opp. Når resten av gjengen kommer tilbake med en take-away pizza er han godt i gang. Først de store muskelgruppene, så trener han litt med manualer og avslutter økten med trommestikkene.— Jeg prøver å varme opp i to timer før hver konsert, forklarer Nils.

- Hvorfor det?

— Jeg har senebetennelse i begge armene, svarer han og viser hvor det verker i underarmene.

- Er det verdt å bruke så mye tid på oppvarmingen?

— Ja. Hvis jeg ikke varmer opp er jeg helt ødelagt dagen etterpå. Jeg blir treg i leddene og det gjør vondt å spille. Frykten for å spille dårlig driver meg mer enn gleden ved å spille bra. Da er det verdt å droppe en pause etter soundcheck og heller få pizzaen her.

- We want more!

Klokka ti går Honningbarna på scenen for de rundt 100 oppmøtte. Det er energi fra første sekund, og publikum danser og hopper fornøyde foran scenen. Edvard hopper ned og snakker litt med fansen innimellom sangene. Banner litt til Steve fordi han ikke er helt fornøyd med lyden. Men det ser ikke publikum til å bry seg noe om. For Honningbarna gir det de har. Spiller gitar og hopper sammen med publikum. Fredrik klatrer til og med opp i lysriggen og henger opp ned mens han fortsatt spiller. Publikum jubler.

Men det er en fan som skiller seg ut. Eva Fuglevaag. Hun får komme opp på scenen, og Fredrik gir henne gitaren. Hun stråler av lykke før hun hopper ned på gulvet igjen.

Når Honningbarnbarna går av scenen vil publikum ha mer.

— We want more! We want more!

Fredrik Justnes henger opp ned fra lysriggen på Cassiopeia i Berlin. Foto: Jim Rune Bjorvand
Publikum i en mosh pit under konserten i Berlin. Foto: Eva Myklebust
Turbojugend-fans nyter Honningbarna-konserten. Foto: Eva Myklebust

Slitne

Bandet returnerer for en siste innsats i Europa for denne gang med det faste ekstranummeret «Police On My Back».

— Det var bra. Det var dritbra, sier Fredrik etter de har gått av scenen.

— Dette var den gøyeste konserten på turen. Det virker som om det var mer liv i folk, sier Lars.

- Hvor sliten er du nå?

— Man kan være sliten når man kan tillate seg å være sliten. Nå er vi ferdige med Europa, og da kan energien synke litt. Men vi har fremdeles mange gigs igjen.

25. april avsluttes turneen på Kick i Kristiansand. Deretter starter festivalsommeren.

— Det har alltid vært bra på Kick, men allikevel er det noe med det å spille i hjembyen. Det er så mange kjente fjes, og familien kommer, og man vil jo helst ikke skuffe mor og far. Men igjen, det er alltid bra å spille i Kristiansand.

40 konserter

Eva Fuglevaag har vært på over 40 konserter med Honningbarna. Det er yndlingsbandet hennes. Foto: Eva Myklebust

Ute i salen venter fansen på å få snakke med Honningbarna. Eva Fuglevaag har fulgt Honningbarna i flere år, og har allerede vært på 40 konserter med bandet. Til vanlig bor hun i Oslo, men dro til Berlin for å se dem der.— Honningbarna er mitt favorittband, sier hun.

— Det var en kjempebra konsert, men det var litt rart, jeg var jo den eneste som kunne alle tekstene. Men det var kjempegøy!

Eva er ikke den eneste som kan kalles en ihuga fan. Otto Kolar fra Berlin booket om Thailand-ferien slik at han kunne få med seg Berlin-konserten.

Otto Kolar synes Honningbarna er så bra at han booket om hele Thailand-turen sin for å dra hjem tidliegre for å se dem i hjembyen Berlin. Her hilser han på Edvard Valberg etter konsert. Foto: Jim Rune Bjorvand

— Jeg er ganske trøtt nå. Jeg var i fjellene nord i Thailand og har reist i tre-ifre dager. Jeg kom til Berlin bare for noen timer siden. Da jeg fant ut at de skulle spille i hjembyen min, måtte jeg bare få med meg konserten. - Var det verdt det?

— Ja. Det var fantastisk, men jeg skulle ønske at jeg ikke var så trøtt.

Otto så Honningbarna sist de spilte på Cassiopeia.

— Jeg drev et selskap som promoterte nye band. Etter at jeg så Honningbarna prøvde jeg å spre ordet om dem og få flere på konsertene. Jeg ser ganske mange band, men det er få som er skikkelig gode. Honningbarna har så mye energi, og jeg liker at de er politiske. Jeg forstår ikke tekstene, men jeg tror at de mener det samme som jeg.

- De blir bare bedre

Louis Holbrook, Honningbarnas tidligere manager, bor nå i Berlin, og måtte også få med seg konserten.

— Jeg satte veldig pris på at Fredrik spilte opp-ned. Det er alltid gøy med konsert med Honningbarna. Det er den største styrken deres. De blir bare bedre og bedre. De har ikke forandret seg så mye, men det trenger de ikke, sier Louis etter konserten.

Pia Neuwith er fornøyd med konserten i Berlin. Foto: Eva Myklebust

Pia Neuwith kom sammen med venner fra Turbojugend. Hun så Honningbarna spille i London i januar, og måtte selvfølgeølig også få med seg når de spilte i hjembyen hennes.— Det er et av de beste showene jeg noen gang har sett. Honningbarna er et skikkelig bra band!

Honningbarna sier at den støtten de får fra fansen ikke kommer av seg selv:

— Dette er det forholdet vi har til de som vil ta del i prosjektet Honningbarna. De er på t-skjortene våre, de er på scenen vår, de spiller på instrumentene våre, de tar del i den skapende delen av hva Honningbarna er og skal bli. Vi ønsker dem velkommen, gir de en arena og skaper kaos, og folk synes det er jævlig gøy.

Etter konserten vrenger Honningbarna nok en gang de gjennomsvette kostymene av seg. De rekker en kjapp kattevask på toalettet før de setter seg i bussen som skal ta dem helt til Kongsberg.

— Vi har vært borte lenge nå, og jeg er ganske trøtt. Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, sier Christoffer.

Team Honningbarna: Fra venstre: Lydmann Steve Wiles, Fredrik Justnes, Nils Jørgen Nilsen, Edvard Valberg, Christoffer Trædal, altmuligmann Christian Junge og Lars Emmelthun. Foto: Eva Myklebust