Epistemologisk, gargantuisk, begjærslinje, infeksiøs, skatologisk, humoralpatologiens væskebalanse, raljerende aminosyrer, filantropiske skolopendere, trangføring, kataklysme, fantasmagorisk, saturert, ktonisk, transversal sats –
et lite utvalg gloser og sammensetninger i Appelsiniakomplekset, ført i pennen av billedkunstneren Jan Freuchen og forfatteren Sigurd Tenningen – begge fra Kristiansand.
«Appelsiniakomplekset tar for seg vyer, fallgruver og muligheter rappet fra en bred og eklektisk kunsthistorie, og det på en leken og klok måte. Himmelstormere, flittige maur og appolinske demagoger finner sammen i en synestetisk cocktail av innfall og ekskurser», heter det i presentasjonen av denne boka på Møllebyen Litteraturfestivals hjemmeside.
Min første reaksjon under lesning av dette merkverdige verket var en undring, hva i all verden ønsker de to å uttrykke, å si, og til hvem? De er for gamle og for etablerte til å ha behov for å vise at de er flinke.
Boka kalles novellesamling. De to første tekstene er noveller. Den tredje er det ikke, snarere et essay. Det handler nok om kunst og kunstens (og arkitekturens) muligheter, ja.
Men hvorfor taler man i tunger om dette? Fortellingen om musikeren V. som blir en legende og lever i 130 år eller noe slikt, og som ender med å sette i gang sfærenes harmoni, er morsom, kanskje fordi jeg selv kan ganske mye om musikk.
Fortellingen om kunstnerdamen Wilma Kuhn og hennes maleri-historie er også fascinerende når man leser den om igjen. Men jeg skulle ønske forfatterne, med all denne kunnskapen om ord og begreper, også visste forskjellen på et våningshus og ei løe.
Den tredje teksten, om arkitekturens historie, begriper jeg ikke så mye av, annet enn at den gir tittelen til boka, Appelsiniakomplekset: Appelsinia er «oppdagelsen av en anskuelsesform: en transcendental kopling mellom tingenes selv og maskinenes grenseløse rike». Godt å vite.