Dette blir litt slik som da jeg og mange andre oppdaget Fleet Foxes og Band of Horses forrige tiår. De heter altså Whitney, kommer fra Chicago, og stiller med tradisjonsrik folk, pop og rock med et særegent sound og en egen identitet.
Den høystemte vokalen til Julien Ehrlich virker litt påtrengende og påtatt ved første lytt, men etter hvert så glir stemmen til den syngende trommeslageren over til et forførerisk våpen som gjør at man ønsker å høre dette om og om igjen. Men det er ikke bare det vokale som gjør Whitney til et nytt favorittband. Gitarspillet til Max Kakacek er glitrende, og når disse to viktige elementene blir fylt opp med blås og stryk, så blir dette en sommerlig og staselig lytteopplevelse med høy sjarmfaktor.
Whitney er spesielt gyllen og god på «Golden Days», som nesten høres ut som en legering fra stilen på Neil Youngs «Harvest-album», The Beach Boys sin sommerpop med George Harrison på gitar. Det betyr at dette er et band som holder seg til gode tradisjoner, men som likevel får noe eget ut av det. Den halve timen dette debutalbumet varer er strålende, og mye tyder på at dette bare er en liten forsmak på en stor framtid.