«Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi. Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di», skrev Halldis Moren Vesaas i 1945. På den store scenen i Kildens konsertsal het det fredag kveld: «De finnes ikke. Det finnes bare oss».
Jeg har opplevd en forestilling som berører meg sterkt og jeg leter etter de små ordene å omtale den med. Det er så lett å rope fantastisk. Men dette er noe mye mer og mye viktigere. Dette handler om å være ung, om å være annerledes, om å være innenfor eller utenfor, om å være stolt menneske uansett forutsetninger. Det handler om moral og mot, om å gi og å få, om at «Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi» — for å si det med Moren Vesaas igjen.
På scenen er over hundre elever. Noen har funksjonsnedsettelser, noen er fra idrettslinja, noen fra musikk, dans og drama, andre fra studieforberedende. Begrepet «mangfold» blir nesten som en forbokstav i denne rike flora av unge, vakre mennesker. For nettopp skjønnheten var noe av det mest gripende. I denne konteksten, hvor de utfoldet sine ulike ferdigheter, kom smilet, gleden og stoltheten over å mestre så klart til syne. Og hva er vel vakrere enn et lykkelig, stolt og sterkt smil, enten man nå er en av gutta med downs, en av atletene på idrett, en av danserne fra ballettskolen, eller hun i rullestol som snakker i symboler og som blir glad når hun blir tatt på alvor. Til vakker musikk fikk hun del i dansen mellom sterke armer, og gleden var åpenbart like stor hos alle tre. Og så Knut Nicolai Myhre med sine vare tekster om et liv med hjerneskade.
SPOR slik vi så det denne helgen er et ressurskrevende prosjekt, både for Kilden og KKG. Det er vel anvendte ressurser. De mange medvirkende skoleelever har fått en opplevelse de aldri vil glemme. Og enda viktigere: Slik bygges positive holdninger i et skolesamfunn. Vi som var publikum ble løftet, inspirert, rørt og overveldet. KSO ledet av Per Kristian Skalstad og bandet ledet av KKG-lærerne Vidar Bø og Inge Kyllingstad skapte trøkk, fanfarer og vare stemninger. Stig Nordhagens nye musikk til forestillingen har kvaliteter vi ellers finner i operaens verden: Når ordene blir små og få, så løfter musikken meningen over i helt andre dimensjoner.
Lykkelig den skole som har lærere som klarer å hente frem og koordinere så mange menneskelige ressurser. Det krever lærere med et helt spesielt blikk, en helt spesiell tålmodighet, og en vilje til å yte langt ut over instruksen. Og for et lykketreff at disse fant frem til Kilden dialog.